tirsdag 30. april 2013

Bokomtale: Smaragdgrønn av Kiersten Gier



Da var trilogien om edelstenene fullført, en serie jeg var overbevist om at jeg ikke kom til å like, men som ble reddet av en liten, rappkjeftet vannspyer og endel opptrapping av action-nivået. Samtidig så har 8-åringen funnet ut en masse om edelsteiner, hun ble så nysgjerrig på titlene på bøkene at hun googlet alle edelsteiner vi klarte å finne.

Boken startet med kjærlighetssorg, Gwendolyn har fått vite ting om Gideon som ikke er så veldig positive. Så da havner hun i en tenårings dype fortvilelse som en virkelig husker og nesten får lyst til å snufse litt av... Her kommer noen eksempler på den tragiske situasjonen.
 Underlig egentlig, at et knust hjerte fortsatt kan slå i det hele tatt.
s. 16
Tanken på å dø var for øyeblikket slett ikke ubehagelig. Når alt kom til alt, var jeg ikke den første som døde av et knust hjerte, der befant jeg i det beste selskap: Den lille havfruen, Pocahontas, Madame Butterfly - og nå jeg, Gwendolyn Shepherd.
s. 21
Ah, brist hjerte... Kan det bli verre? Antageligvis ikke. Heldigvis ordner det seg jo, og min favorittkarakter over alle favorittkarakterer, vannspyeren Xemerius (du kan lese mer om han i innlegget mitt om Safirblå), redder dagen med sine vidunderlige utsagn. Her forsøker Gwendolyn og Gideon seg på et romantisk øyeblikk...
"Selv skyggene på veggene ble tause mens de to så på hverandre som om de akkurat hadde satt seg på en prompepute," sa Xemerius og flakset ned fra lysekronen og etter oss. "Det hørtes romantisk fiolinmusikk, og så stavret de ut av rommet ved siden av hverandre, jenta med den pissegule blusen og gutten som absolutt burde gå til frisøren igjen snart."
s. 283
Som allerede nevnt, så var jeg forberedt på å ikke like serien, men jeg tok feil. Men, det er nå noen uker siden jeg leste boken, og når jeg nå skal skrive om den er utrolig mye forsvunnet fra min hukommelse. Jeg kjenner at jeg må tenke virkelig hardt på hva den handlet om, men heldigvis, det  begynner sakte å demre for meg. Det er i allefall denne boken hvor svarene blir servert, vendinger tar forskjellige veier og alt avsluttes. Om jeg skremte vekk noen med min første omtale, så ble tilslutt denne enkle og underholdende trilogien en godt avbrekk i en ellers så kjedelig dag!

Så mye mer klarer jeg ikke å si om boken, noe jeg egentlig synes er veldig trist. Artig, morsomt, fort ferdig. Jeg kunne nesten si fort glemt også, men magefølelsen sitter jeg igjen med er veldig fornøyd. Den er som regel alltid sterkere enn hva jeg husker fra av detaljer den enkelte bok. Jeg er leser med følelsene mine, så da får en stole på at det er bra? Jeg hadde laget noen veldig utvetydige notater om avslutninger, og jeg kan ikke huske hvorfor og hva jeg tenkte om den saken. Så hey, les boka folkens! Så får jeg klappe meg på skulderen over et meget dyptpløyende og velfundert innlegg som garantert får alle til å løpe avgårde for å kjøpe boken. Dette innlegget kunne sikkert fått lov til å bli liggende som utkast i evig tid, men pyttsan... Jeg lar terningkastet vise hva jeg synes om boken, og ferdig med den saken.




Tørre fakta:
Utgitt: 2012
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Rune R. Moen
Sideantall: 455 sider (innbundet)
Originaltittel: Smaragdgrün (2010)
ISBN: 9788205419377


Kilder: Lånt på biblioteket
Handling lagt til: London

søndag 28. april 2013

En smakebit på en søndag: Northanger Abbey av Jane Austen



Da var det søndag... Jeg er trøtt... Veldig trøtt... Da passer det bra at man leser god, gammelmodig romanse! Et slikt språk vet du, som formelig bare flyter ut fra sidene... Boken skal være ferdig innen i kveld, ved siden av at jeg skal være husmor og turgåer. Min versjon av Northanger Abbey er en del av The Complete Novels of Jane Austen, en bok på nette 1431 sider. Den ligger selvsagt så lett i min høyre hånde der jeg skrider rundt og gjør alt som må gjøres...


Her kommer en liten smakebit fra boken. Dette er fra en scene som er årsaken til en ganske dramatisk vending i boken senere, hvor skrytingen til John Thorpe slår tilbake på unge Ms. Morland.

When the entertainment was over, Thorpe came to assist them in getting out. Catherine was the immediate object of his gallantry; and, while they waited in the lobby for a chair, he prevented the enquiry which had travelled from her heart almost to the tip of her tongue, by asking, in a consequential manner, whether she had seen him talking with General Tilney. 'He is a fine old fellow, upon my soul! Stout, captive - looks as young as his son. I have a great regard for him. I assure you: a gentleman-like, good sort of fellow as ever lived.'
s . 1126
Der oppdaget jeg plutselig mangelen på punktum, av en eller annen grunn har jeg forsøkt så iherdig å stenge verden ute for og konsentrere meg, at detaljer som det har jeg ikke klart å fokusere på... Jeg trenger virkelig å lese flere gamle klassikere på engelsk, for det må jo etterhvert bli en vanesak med språket? På et eller annet punkt vil jeg slutte å bruke så mye energi på og få med seg det som står?

En fortsatt god helg får dere alle sammen ha i hvertfall. Solen har ikke helt klart å trenge frem mellom skyene her, men regner med at den klarer det snart. Egentlig lit greit med overskyet, når man skal ligge inne å lese romantikk... For å gjøre helgen komplett, får dere ta en tur innom bokbloggen til Flukten fra virkeligheten. Der finner dere mange flere smakebiter og kan plukke opp noen lesetips.

lørdag 27. april 2013

Den litterære snobb og bokmobbing

Jeg jobber i en bokhandel. Her om dagen hadde jeg en kunde med nesen høyt til værs. Jeg klarte nesten å unngå en diskusjon rundt bøkers kvalitet, men fikk han til å medgi at det kanskje fantes noe dugelig strandlitteratur...

Da jeg så leste følgende blogginnlegg hos Cappelen, Kunsten å se ned på leserne, kjente jeg at nå var det på tide å skrive litt om dette. Jeg har tenkt på det i en evighet, men ikke fått gjort noe mer med det før nå. Innlegget var basert på artikkelen nedenfor (trykk på den for å få den større).


Om det er noen som klarer å provosere meg skikkelig, så er det de som ser ned på hva andre leser. Vi har alle forskjellig smak, og vi setter alle foreskjellige krav til hva de leser enn andre. I min verden har litteraturen mange sider og noe som passer for alle. Når jeg leser selv, så føler jeg at jeg kan lese mye forskjellig og få noe ut av det meste (kanskje med unntak av en elendig bok, men også der har jeg fått muligheten til å bli provosert og irritert). Noen ganger vil jeg kun bli underholdt og har ikke større krav til at jeg skal ha det gøy. Noen ganger vil jeg bli skikkelig skremt, eller at jeg vil kjenne litt på intensitet og spenning. Noen ganger vil jeg bare lese en bok for å se hvordan den er, og noen ganger kan jeg lese en tung og vanskelig bok for å se hva den har å by meg. Alle har vi vår egne preferanser, men har vi rett til å se ned på andres preferanser?

Det viktigste av alt er leselykke. Da spiller innholdet en underordnet rolle. Mange rynker på nesen når det gjelder Fifty Shades. Selv jeg er ikke kjempefristet til å lese denne serien, men har jeg noen rett til å dømme de som elsker den? Den får jo mange nye mennesker til å lese! Mange av de leserne har normalt ikke pleid å lese bøker forteller de meg. Når de er ferdig, ønsker de mer. Etterhvert vil de begynne å jakte på nye bøker, når sjangeren erotiske romaner er brukt opp, og vips har mange nye mennesker funnet gleden av å lese. Det samme skjedde med Twilight og Harry Potter. Med Twilight trykket de til og med opp et eget cover til Wuthering Heights, fordi så mange unge jenter ville lese den for å se hva Edward gjenkjente i boken.


Det er helt greit at enkelte intellektuelle foretrekker "høylitteratur", intelligent litteratur, eller hva nå en velger å kalle det. Det gir dem noe, og det er ikke sikkert at Samartin eller Fifty Shades passer inn i deres liv. Det er helt greit! Med et slikt mangfold er det noe for alle. Forlagene gir ut det folk helst vil ha, slik fungerer det i et kapitalistisk samfunn. Det betyr at det blir mange nøkler, fortid og fremtid, heftig kjærlighet og vakre historier. I stedet for å klage over hva som selges, bør vi kanskje sammen heller elske vekten av boken i hendene våre (eller nettbrettet), kjenne lukten av papiret (eller se lyset fra nettbrettet) og kikke stolt på våre bugnende bokhyller (eller den lange listen på nettbrettet). I disse dager hvor mobbing står så høyt på agendaen, bør selv de aller smarteste av oss klare å se lenger enn nesetippen og innse at vi er i samme båt, enten vi leser Austen, Ibsen, Proust eller Stephenie Meyer. Vi elsker litteraturen, det binder oss sammen enten vi vil eller ei.

Hat gjerne boken, men ikke leseren!



tirsdag 9. april 2013

Bokbloggturneen: Lykkefinneren av Edward van de Vendel og Anoush Elman


Da var det endelig tid for Cappelens bokbloggturné, det er lenge siden jeg har vært med nå. I går skrev Ingrids mirakler om boken, i morgen er det Siri. Boken er fra Nederland og heter på norsk Lykkefinneren, skrevet av Edward van de Vendel, basert på Anoush Elmans liv.

Anoush Elman
Boken er endel av en serie kalt Slash. I den serien møter man virkelige historier, basert på unge mennesker. Det er Edward van de Vendel selv som tok initiativet til den, og det er velkjente nederlandske forfattere som skriver historiene til ekstraordinære unge mennesker.

I Lykkefinneren møter du 17 år gamle Hamayun og hans familie. De bor i Nederland, men kommer fra Afghanistan. Hanayuns lærer oppfordrer han til å skrive et teaterstykke om hans liv, slik at nederlandske ungdom kan lære noe om hvordan det er å være flyktning. Gjennom skriveprosessen går vi tilbake til da Hamayun var 10 år og måtte flytte til Kabul, frem til de må flykte fra landet på grunn av Taliban noen år senere, og den vanskelige prosessen med å få oppholdstillatelse.

Dette er ikke en action-fylt historie. Dette er en rolig fortelling, en som ikke pøser på med hvor grusomt alt er. Den forteller endel om hvor vanskelig det er å leve under Talibans strenge regime, med en far som er lærer og en fritenker, men det sies ikke med store ord. Det observeres gjennom øynene til en 10 år gammel gutt, gjennom samtalene han har med familie og venner, og gjennom enkelthendelser.
"Hvis jeg var sjefen for landet vårt, hadde jeg grepet talibanerne i skjegget og stappet det ned i halsen på dem. Det fungerer ser du. Visste du det? For da blir de kvalt. Men man må selvfølgelig passe på å knipe igjen nesen deres."
   Jeg skvetter til og ser meg omkring. Men resten av dagen er det ikke Padar jeg ser for meg, liggende der på gulvet, eller Bashir som forsvinner i den mørke hagen. Jeg ser tjue kavende talibanere med skjegget i munnen.
s. 60
Vi må på markedet for mødrene våre. Kvinner får ikke krysse gaten alene, og dessuten er det for varmt under burkaen deres på denne tiden av året. "De er akkurat som hester," sier Faisal. "Disse kvinnene med burka. Hester får også bare se rett frem."
s. 72
To menn hopper av lasteplanet. De griper tak i armene våre. Faisal skriker. Han får en lusing. Jeg vil også skrike, men får det ikke til. De trekker av oss hattene. Først nå ser jeg at en av de to mennene holder en saks. [...] De bruker lenger tid på Faisal. De brøler i ansiktet på ham og trekker ham i Leonardo DiCaprio-håret. [...] Talibanerne har løftet Faisal opp på lasteplanet nå. Der sitter enda en sedelighetsagent. Faisal blir holdt av to menn, mens den tredje, han som holder saksen, hardhendt klipper av Faisals lange lokker. Venstresiden av hodet hans blir snauklipt.
s. 73
Alt dette skjer før amerikanerne invaderer Afghanistan, på den tiden da Taliban stadig snører inn grepet sitt. Jenter får ikke gå på skole lenger og man får ikke tenke fritt. Faren til Hamayun blir arrestert, som fritenker og for en som har undervist jenter. Tilslutt må de flykte, gjennom mange land, smuglet uten å vite hvor de er på vei. Så en dag står de et fremmed land, hvor de så må forsøke å få bli. Det er ingen lett prosess. Nederland får strengere lover underveis i denne prosessen og regjeringen er ikke lenger like vennligstilt ovenfor flyktninger. Vi får følge hvordan det er å leve på et asylmottak og ikke vite hva som er fremtiden. Anoush dedikerer boken så fint til følgende personer:
Til far og mor, til onkel, og til alle flyktningene som ennå ikke har funnet et hjem.
Akkurat dette sier egentlig mye om den røde tråden i boken føler jeg. Hvem er Hamayun? Han var en afghansk gutt, han har flyktet, han lever nå i et fremmed land. Har han mistet seg selv eller er han den samme han ville ha vært om han fortsatt hadde bodd i hjemlandet? Det å brått forlate familie, hus og sin beste venn, hvor mye preger det en ung gutt? Selv om det ikke skrives så mye om akkurat dette, sniker det seg hele tiden inn, uten at Hamayun orker å gå for mye inn i dette. Han forsøker å fortrenge fortiden, men det ligger hele tiden og bobler i bakgrunnen.

En ting som slo meg da jeg leste denne boken, var hvor mange paralleller jeg kunne trekke den delen som foregår i Afghanistan med mange av de dystopiske bøkene jeg har lest. Taliban forsøker å skape et "idealistisk" samfunn, med strenge regler som skal følges av alle. Alle opprørere og bråkmakere fjernes. Men hele tiden ser man sprekkene i dette samfunnet. Det sier egentlig litt om hvor viktig og samfunnskritisk den dystopiske sjangeren faktisk er, midt opp i all romantikken og dramatikken som gjerne følger med disse bøkene. Det kan virke så virkelighetsfjernt, men allikevel finner man mye av dette i mange samfunn, både i fortid og nåtid.

Jeg likte denne boken godt. Man kan godt si at det sikkert kunne gjøres tøffere, mer action, mer beskrivende, mer av mye. Men dette er ikke en underholdningsroman, og som en ungdomsbok fungerer dette veldig bra føler jeg. Det blir en bok som passer for flere, og som gir deg en innsikt i en for mange ukjent verden uten å virke belærende. Selv om det ikke foregår i Norge, vil jeg tro at mye kan relateres til oss allikevel. Det å flykte og få vente på om man blir godkjent eller ikke.

Som alltid var jeg veldig spent på slutten. Hvordan skulle dette ende? Dette har blitt løst på en genial måte synes jeg, på en måte som jeg aldri har sett før. Det ble prikken over i'en for min del. Vi får servert en happy ending, og en alternativ ending. Hvem stemmer? Jeg har min mening om det, men har jeg rett? Det skal jeg google mer om i morgen... Slutten gjorde så stort inntrykk på meg, at selv om boken opprinnelig lå på en meget sterk firer, bikket den lett over på terningkast fem.




Tørre fakta:
Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Guro Dimmen
Sideantall: 415 sider (innbundet)
Originaltittel: De gelukvinder (2008)
ISBN:978-82-02-37956-8
Kilder: Anmeldereksemplar
Handling lagt til: Kabul, Afghanistan og Amersfoort, Nederland

mandag 8. april 2013

En smakebit på en søndag: Lykkefinneren av Edward van de Vendel og Anoush Elman

Egentlig skulle jeg nå legge meg, eller rettere sagt, jeg HAR lagt meg. Men så kom jeg på at jeg ikke hadde skrevet noen smakebit i dag (familieselskap er unnskyldningen). Som den dedikerte bloggeren jeg er, så måtte jeg jo skrive et innlegg (har ingenting med insomnia og liten lyst til å legge meg tidlig og gjøre).


Jeg er i gang med (for meg) første runde med bokbloggturné, og jeg er for øyeblikket på flukt fra Afghanistan. Boken Lykkefinneren handler om en afghansk gutt som har flyktet fra hjemlandet og til Nederland, like før krigen brøt ut. I sitt nye land har han fått i oppgave å lage et skuespill om hans fortid. En bok jeg virkelig trives med å lese dette, akkurat passe engasjerende og et behagelig tempo.

Farid og Farhad har en plan. "Bare en spøk," sier de, "bare se selv." Vi sitter på gjerdet i den lille parken utenfor mottaket, og Farid går nonchalant bort til det brede sykkelstativet. han ser seg omkring, bøyer seg ned ved et bakhjul, skrur løs en ventil og går videre. Det tar ikke mer enn et par sekunder. "Min tur," sier Farhad, "men jeg har to."
 s. 246
Jeg fikk i allefall lyst til å lese dette kapitlet også, så da gjør jeg det før jeg sovner (og forsøker å ignorere at det finnes en ny episode av Dr. Who som venter på meg).

torsdag 4. april 2013

Lydbokomtale: Ondskapens hjerte av Chelsea Cain



Krim har aldri klart å bli min sjanger, men når man jobber i bokhandel og alle skal kjøpe krim, så må man jo virkelig få gjort noe for å oppdatere seg. Chelsea Cain har vært første skritt inn i krimverdenen.

Archie Sheridan hadde jobbet som etterforsker i en spesialgruppe som etterforsket seriemordere i mange år, da han selv blir seriemorderens offer. Han blir torturert, drept og gjennopplivet og torturert videre både psykisk og fysisk. Da han endelig blir funnet, er han en meget ødelagt mann. To år senere skal han forsøke å komme tilbake til jobb, da det er en ny seriemorder på gang. Med seg får han den rosahårede journalisten Susan Ward, som skal skrive flere artikler om Sheridan.

Det som jo er interessant her, er at denne serien egentlig har seriemorderen som kidnappet Sheridan, Gretchen Lowel, i fokus. En meget vakker, ondskapsfull og syk kvinne. Hun har en meget sentral rolle i hele boken, og etter som jeg kan forstå, så fortsetter det videre utover i serien. I denne boktraileren får dere møte Gretchen:




Lydboken var til tider ganske så spennende, og helt greit lest. Hedda Munthe fikk frem karakterene på en grei måte. Mot slutten ble den så spennende at jeg måtte kjøre en ekstra runde, bare for å få med meg alt. Dessverre vet jeg ikke helt om jeg likte konklusjonen. Den ble litt for fantastisk på en måte. Jeg kan jo ikke røpe noe her, men når alt kommer frem så blir tilfeldighetene og svarene litt for usannsynlig for meg, og det er her krimsjangeren kaster meg av. Sannsynligheten for at dette skulle skje er bare så utrolig at jeg ikke kan bli med på det. Elendig forklart, men bedre får jeg det ikke til om jeg ikke skal avsløre morderen...

Ellers så er jo Sheridan den typiske etterforsker på mange måter, totalt ødelagt. Han knasker piller til den store gullmedalje. Smertestillende med høy styrke sløver han ned, men sørger også for at han klarer å holde seg i live. Gretchen Lowell har fortsatt et sterkt grep om han, og stadig vekk må han inn til fengselet for at hun skal avsløre hvor hun har gjemt ennå et offer. Her er det Stockholm-syndrom på høyt nivå! Sheridan har forlatt kona og barn fordi han ikke klarer å leve normalt, eller få Lowell ut av tankene. Han hater henne, men er samtidig ekstremt tiltrukket av henne. Susan Ward derimot er en ung journalist, med ikke verdens beste fortid. Hun har blitt misbrukt av læreren sin like etter at faren døde,og moren er et kapittel for seg selv. Denne boken er med andre ord en god samling ødelagte folk.

Jeg kommer til å fortsette med serien, i allefall en bok av gangen. Selv om jeg ikke likte endel ting, spesielt slutten, så likte jeg nerven boken hadde. Den er ikke for de med svak mage. Her er det torturscener som virkelig kan få en til å føle seg uvel (drikking av plumbo for å nevne noe). Chelsea Caine debuterer med denne boken.



Tørre fakta:
Utgitt: 2008
Forlag: Lydbokforlaget
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
Oppleser: Hedda Munthe
Originaltittel: Heartsick (2007)
ISBN: 9788242124029
Kilder: Lånt på biblioteket
Handling lagt til: Portland, USA

tirsdag 2. april 2013

Bokomtale: Safirblå av Kerstin Gier


Den eneste grunnen til at jeg faktisk leste denne boken, var fordi den var lånt på biblioteket og jeg kunne like gjerne la det stå til. Jeg var ikke overbegeistret over den første boken, Rubinrød, så jeg hadde ikke de altfor store forventningene til denne.

Gwendolyn har nå hatt et par dager på å venne seg til at hun har tidsreisergenet, men sliter med å takle alt hemmelighetskremmeriet og at endel er veldig fiendtlig innstilt til henne. Hvem kan hun egentlig stole på? Ingen? Så er det Gideon, den meget kjekke tidreisekompanjonen hennes. Han som kysser henne så hun blir mo i knærne det ene øyeblikket, for så å være totalt avvisende og nedlatende det neste. Denne gangen har greven av St. Germain bedt Gwendolyn på ball på 1700-tallet. Hvordan skal hun stille seg til den invitasjonen? Det forrige møtet gikk ikke direkte bra mellom dem, og Gwen har ingen opplæring om hvordan hun skal oppføre seg på den tiden.

Jeg må ærlig innrømme at jeg likte denne boken bedre enn den første. Det var en jevn spenning gjennom hele boken. Jeg likte humoren, og den som reddet boken helt og holdent for min del var Xemerius! Den herlige, lille vannspyerdemonen. Hva er en vannspyer sier du? Det er en figur som sitter på bygninger og spruter vann.

Kilde: gargoylestore.com
En vannspyerdemon er en demon som har blitt manet av trollmenn og byggmestere på 1100-tallet, inn i skikkelsen til en vannspyer av stein for å holde vakt over tårnet på en kirke som har blitt borte for mange år siden. Da tårnet ble ødelagt, sammen med sandsteinkroppen til demonen, ble bare gjenferdet igjen. Xemerius har herlige, rappkjeftede kommentarer, synger Friends will be friends fra takmønene (men kan ikke helt teksten, for hvem har hørt versjonen hvor en agurk er invovlert?) og henger opp ned i taklampa under frokosten. Det er ingen andre enn Gwendolyn som kan se han, så han ender opp med å fungere som spion (han kan også bevege seg gjennom vegger).

Jeg merker at jeg ser frem til siste bok, Smaragdgrønn. Det er så mange mysterier og løse tråder som virrer rundt, og jeg kan ikke vente på at alt blir nøstet opp. Det blir bare fler og fler spørsmål, men nesten ingen svar. Bare en hel haug med mistillit og hemmeligheter. Hvem er hva, og hva er egentlig alt sammen? Det er spørsmålene jeg sitter igjen med, sammen med Gwendolyn. Gideon er en skikkelig vinglepetter en virkelig ikke blir klok på. Det er greit at de ikke kan vise sin forelskelse, men han er sjelden noe særlig trivelig utenom kyssingen. Han mistror Gwendolyn, men er samtidig forelsket? Nei, da liker jeg heller broren hennes, Rapahel, som plutselig dukker opp. Kjekk, morsom og faller med en gang for Gwendolyns kule venninne Leslie (rett og slett fordi hun er kul).

Dette var god underholdning og jeg er glad jeg fortsatte på bok nummer to. Dette er ikke sjelsettende litteratur jeg vil ta med meg i all evighet, men den fikk meg til å smile og ville lese mer. Mission accomplished.




Tørre fakta:
Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Elin Brodin og Henning Hagerup
Sideantall: 383 sider (innbundet)
Originaltittel: Saphirblau (2010)
ISBN:978-82-05-40568-4
Kilder: Lånt på biblioteket
Handling lagt til: London

Populære innlegg