torsdag 31. januar 2013

Bokomtale: Faen ta skjebnen av John Green


En kjærlighetshistorie er alltid et godt krydder i hverdagen, men hvordan vil det bli når kreft også har en like stor plass i historien? Man er jo garantert at det blir noen tårer, men noen ganger er kanskje ikke tårer så ille?



Dette var en historie jeg var veldig spent på. Bakpå boken står det:
"Kreftbøker suger," sier hovedpersonen Hazel i romanen. Det gjør ikke denne." 
Dette kan jeg si meg enig i. Boken dykker nok ikke veldig ned i det triste, Jeg leste en omtale på Goodreads hvor leseren hadde en bror som døde av kreft, og syntes historien var for lystbetont og virkelighetsfjern. Jeg vet ikke dette selv, jeg har heldigvis sluppet å oppleve dette på nært hold. Det jeg synes er fint med boken, er selvironien, optimismen og gleden over de små ting som boken tar for seg.

I boken møter vi Hazel. Hun lider av lungekreft, drasser på en oksygentank, med slange i nesa. Det som er sikkert, er at hun ikke kommer til å bli frisk igjen, men for nå lever hun. Hazel er 17 år. Så møter hun Augustus og de forelsker seg. Augustus har et treben, han har hatt benkreft. Skal de tørre å virkelig nærme seg hverandre? Sammen finner de hverandre gjennom Hazels favorittbok, En keiserlig smerte, noe som blir et felles mål for dem.

Boken er skrevet med en herlig selvironi, akkurat på den måten som får meg til å juble. Det går mye på det å finne måter å tenke på når man er i en situasjon hvor alt kan se veldig dystert ut og man kan ende opp med å bli veldig fokusert på døden og sykdommen, og glemme livet midt oppe i det hele. Jeg nevnte yndlingsboken til Hazel over, En keiserlig smerte. Når denne beskrives, tar den litt for seg den tankemåten som nevnes så mange ganger.
Altså, i kreftbøker starter kreftpersonen en veldedighetsgreie som samler inn penger for å bekjempe kreft, ikke sant? Og arbeidet med veldedighet minner kreftpersonen på menneskenes grunnleggende godhet og får ham/henne til å føle seg elsket og oppmuntret fordi han/hun kommer til å etterlate seg en kur med kreft. Men i EKS kommer Anna til at en som har kreft og begynner med kreftveldedighet er litt vel selvopptatt, så hun starter en veldedighetsorganisasjon som heter Anna-stiftelsen for mennesker med kreft som vil kurere kolera.
Nå er ikke dette en selvhjelpsbok om hvordan tenke når man har kreft. Dette er en bok om to unge mennesker som møter hverandre, forelsker seg, og de utfordringene det kan ha når man er ung og i tillegg lever med det faktum at man ikke kommer til å dø av alderdom. Her er det rom for snørr, tårer og latter. Jeg likte boken veldig godt, den tar for seg et trist tema og gjør det til noe rørende vakkert. Så faen ta skjebnen, den kan være noe dritt, men en får sørge for å ha det bra på veien og ta de sjansene man får!



Tørre fakta:
Utgitt: 2012
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Stian Omland, MNO
Sideantall: 341 sider (pocket, leseeksemplar)
Originaltittel: The Fault in Our Stars (opprinnelig utgivelsesår)
ISBN:707141500772
Kilder: Anmeldereksemplar fra Gyldendal Forlag (omtalen er skrevet utifra mine egne, ærlige meninger)

mandag 28. januar 2013

Lydbokomtale: Hunger av Harald Rosenløw Eeg


I forbindelse med min jobb i bokhandel, har jeg bestemt meg for å lese litt flere ungdomsbøker, slik at jeg lettere kan anbefale flere typer bøker enn det jeg kan i pr. i dag (det er den sjangeren jeg nok har mest kontroll på, men jeg vil bli ennå bedre). En av måtene man kan få en litt kjapp innføring i diverse bøker, når man ikke har tid til å lese og tilbringer en god del tid i bilen, er selvsagt gjennom en lydbok. Av denne grunn ble Hunger med meg hjem og puttet i bilstereoen.

Det artigste med hele boken, er en patriotiske delen. Handlingen er lagt til Tønsberg, som er min nabokommune. Da svømmehallen ble beskrevet, startet jeg først med å danne et bilde ut ifra beskrivelsen, helt til jeg minte meg selv på: Jeg trenger da ikke det, jeg vet jo akkurat hvordan akvariene ved inngangen ser ut, jeg har jo vært der mange ganger! Kappahl, nabobutikken jeg ser på hver dag jeg er på jobb, er også nevnt flere ganger, handlesenteret jeg jobber på (de burde jo tatt en tur innom Ark Bokhandel synes nå jeg, men...). Gater som jeg kjenner, ja... Patriotismen rimelig strømmer ut fra høytalerne. Til gjengjeld, når enkelte meget sentrale stedsnavn leses opp med en riv ruskende gal uttale, da kjenner jeg at jeg flekker tenner. Kilen uttales da virkelig ikke som om noen er kilen! Eller Kaldnes som Kalnes i Østfold! Hmpf... Men, men, jeg velger å være overbærende...

Utenfor svømmehallen i Tønsberg, hvor jeg parkerer hver gang jeg skal på jobb.

Hvis jeg så ser forbi alt det nære og kjente, så må jeg ærlig innrømme at dette ikke var boken for meg. Problemet med lydbok spesielt er når historien hopper frem og tilbake. Selv om jeg oppdaget at kapitlene var merket med Da og Nå, var det ikke alltid jeg helt fikk det med meg. Jeg ble sittende igjen med en veldig usammenhengende følelse og endte opp med å google Hunger. Det viste seg at jeg følelsene jeg satt igjen med, stemte med diverse anmelderes meninger. Siden disse har lest boken og ikke kun lyttet til den en gang, klarer de å gå mye mer i dybden enn det jeg vil klare, og jeg legger dermed til linkene nederst i min omtale.

Inntrykket jeg sitter igjen med, var at dette var ikke en bok jeg ble veldig begeistret for. Jeg tror at den nok passer best for gutter i ungdomsskolealder, da den har en viss råskap over seg. Jeg hadde nok heller ikke likt den da jeg var på den alderen tror jeg. Det første ordet jeg hadde lyst til å bruke for å beskrive boken rett etter at jeg var ferdig med den, var at dette var en syk historie. Det er en lek og fantasi (eller er det fantasi?) som er virkelig uhyggelig, og forholdet mellom Marius og Karla virker ikke helt sunt. Vennen Kai er helt merkelig, og etterhvert ganske ekkel.. Ja, konklusjonen jeg sitter igjen med er en syk historie (eller en psykologisk thriller som de proffe bruker).




Tørre fakta:
Utgitt: 2012
Forlag: Lydbokforlaget
Leser: Axel Aubert
ISBN: 9788242154415
Kilder: Lånt på biblioteket


Andre anmeldelser av boken:
NRK
Dagbladet

søndag 27. januar 2013

Lesesirkel 1001 bøker: Kafka på stranden av Haruki Murakami


Jeg tror jeg har satt ny rekord! Kafka på stranden er den boken jeg har sovnet fra flest ganger, og allikevel fullført! Takket være Lines Bibliotek og hennes lesesirkel klarte jeg det. Denne gangen skulle jeg klare å bli ferdig til fristen nemlig. Når jeg så skriver en slik innledning, tenker vel du at dette må være en forferdelig kjedelig bok? Svaret er nei, det var den ikke. Kanskje enkelte ganger ble den litt langdryg (det ble litt,for meg, mye unødig musikkprat bl.a.), men alt i alt så var det ikke en kjedelig eller dårlig bok. Det var faktisk en god bok. En rar bok. En merkelig bok. En anderledes bok. En til tider frustrerende bok. Men, akk så søvndyssende! Hvorfor har jeg ingen god forklaring på...

Så kommer den store utfordringen. For hvor begynner man å skrive om dette merkelige man akkurat har lest om? For meg så er boken for fersk. Ideelt sett burde jeg hatt mange dager på meg til å fordøye alt, fundere på sammenhenger og la historien få vokse litt i meg. Vi snakker her nemlih om fisk og igler som regner ned fra himmelen. Snakking med katter og steiner. Profetier om drap av fedre og incest og så mye mye mer.

Kort fortalt handler boken om Kafka Tamura. Han er 15 år og rømmer hjemmefra. Han bor sammen med sin far i Tokyo, men forholdet deres er ikke bra. Faren har prentet inn i hodet på Kafka at han kommer til å drepe sin far og ha sex med sin mor og søster, slik som Ødipus gjorde. For Kafka er dette forferdelig og han må bort. Moren og søsteren dro da Kafka var kun fire år gammel, og han klarer ikke å gi slipp på tanken om at han skal finne dem igjen. Han drar til Takamatsu. Der oppsøker han et privat, lite bibliotek og blir kjent med Oshima og Saeki. Samtidig møter vi Nakata. En enfoldig gammel mann som mener han er dum i hodet etter en hendelse under andre verdenskrig. Han forstår lite, kan ikke lese, og lever på trygd. Ved siden av livnærer han seg med å finne bortkomne katter. Han har nemlig et hemmelig talent, han kan snakke med katter. Tilslutt nøstes livene deres sammen på forunderlig vis.


Fortsatt vet jeg egentlig ikke hvor jeg skal gå videre. For er dette bare en sprø historie uten dypere mening, eller kan den analyseres dypt og inderlig? Hvem har egentlig gjort hva, hvem er de forskjellige karakterene egentlig? Spesielt Saeki og Nakata svirrer det mange spørsmål rundt som bare forblir ekstremt diffuse. Tilbake sitter jeg som leser og føler meg veldig forvirret. Så i frustrasjonen min, har jeg endt opp med å google opp Takamtsu, Beethoven og så mye annet rart som har vært endel av denne historien. Her har du Beethovens Erkehertug Trio, om man skulle lure på hvordan den høres ut som (for den uinnvidde, så har denne en meget sentral rolle mot slutten av boken).



Jeg forsøkte til og med google maleriet Kafka på stranden! Før du sier at dette ikke eksisterer, så vet jeg jo at det ikke er tilfellet. Men poenget jeg vil frem til er at det som gjør at jeg sitter igjen med en godfølelse i magen etter å lest ferdig boken, er Murakamis evne til å beskrive ting. Jeg vet akkurat hvordan Kafka på stranden ser ut, bildet er så ekstremt levende på netthinnen min at jeg har vanskelig for å innse at det faktisk kun er fantasi. Det samme gjelder Oshimas hytte, biblioteket og så mange andre ting. Jeg har fått være med på hele denne sprø reisen på en veldig realistisk måte, om det i det hele tatt er mulig i et slikt ord i denne historien som er alt annet enn realisitisk.

Min konklusjon blir noe slikt som at jeg er ganske sikker på at jeg likte boken, men at jeg trenger noen ekstra dager å fordøye det hele. Jeg føler så mange ting når jeg ser bort på boken som ligger foran meg, noe som er veldig viktig for meg. Jeg tror nemlig at det er det som for meg er nøkkelen til god litteratur, når boken har gitt deg et eller annet, enn sterk følelse for eksempel. Kafka på stranden har gitt meg mange følelser og tanker, dermed synes jeg den er en god bok. Nå skal jeg sette meg ned og se en dokumentar om Haruki Murakami, min nysgjerrighet er vekket. Jeg legger dokumentaren nederst i innlegget mitt, om du også skulle være interessert i å se den.




Tørre fakta:
Utgitt: 2007
Forlag: Pax Forlag
Oversetter: Ika Kaminka, MNO
Sideantall: 573 sider (pocket)
Originaltittel: Umibe no Kakuka (2002)
ISBN: 978-82-530-3042-5
Kilder: Kjøpt
Dokumentar om forfatteren:

torsdag 24. januar 2013

EFIT 24. januar 2013


Da var det ett foto i timen, og slik av min torsdag.

Kl. er 08.30, det er -15 grader og jeg kommer beredet i klesveien!

Kl. 09.30: På jobb, og jeg skal gjøre ferdig spillsalget! Det blir mye stabling...

Kl. 10.30: Second breakfast (ja, jeg leser Hobbiten for tiden).

Kl. 11.30: Maaaaaaange 50% senere... Puh!

Kl. 12.30: Når man tror at man har ordnet med noen spill, så kommer det garantert
flere (og enda flere etter dette). Godt man har fått kink i ryggen!

Kl. 13.30: Så skal klistremerkene telles... 1,2,3 ... 359 ... 590 ....
Kl. 14.30: Kom skal jeg telle deg også... Et lass med bøker er heller ikke å forakte!
Endelig har John Greens bok kommet i butikken også.

Kl. 15.30: Arbeidsdager er ferdig, og det er endelig på tide å kle på seg alle klærne
blant alle bøkene som skal i retur...
 
Kl. 16.30: I bilen, på vei til min mor, mens jeg lytter til spennende krim.

Kl. 17.30: Komme hjem til mamma for litt massasje og middag er litt deilig...

Kl. 18.30: På tide å komme seg hjem...
Kl, 19.30: Noen har litt behov for kos på magen (men en ser på øynene at det
ikke var like populært at jeg skulle komme med det dumme kameraet...)

Kl. 20.30: Siste lekseinnspurt før sengetid.
Kl. 21.30: Nissen jeg skulle ha sydd fast benet på før han ble lagt bort (det benet har
vært planlagt sydd fast før jul...), mens jeg titter litt på årets kommende bøker.

Kl. 22.30: Kafka på stranden...

God natt!

mandag 21. januar 2013

Bokomtale: A Christmas Carol av Charles Dickens

Jeg har lenge vært fast bestemt på at A Christmas Carol skulle leses julen 2012, og det målet var et av de få lesemålene jeg klarte å holde. Dette var min første Dickens-bok på engelsk.

I boken møter vi Scrooge, en bitter og sur gubbe som hater julen. Så en dag dukker spøkelset av hans avdøde partner opp og forteller at de 3 neste nettene vil han bli besøkt av 3 forskjellige spøkelser. Dette blir noen tøffe netter for Scrooge, fylt med hendelser som vil endre hans liv for alltid.

Som nevnt over, så var dette altså den første boken av Charles Dickens som jeg har lest på engelsk. Jeg har lest flere engelske klassikere på originalspråket tidligere, og jeg må si at jeg synes dette var den enkleste jeg har lest til nå. Derimot så slet jeg med å konsentrere meg om teksten og jeg brukte overraskende lang tid på å fullføre få sider. For det første så ble jeg enten forstyrret eller sovnet, og endte så opp med å lese en hel side jeg allerede hadde lest, for så å innse at jeg hadde lest siden først når jeg var nesten ferdig med den. Jeg slet med å få med meg karakterer, se poenget med det som skjedde og se den egentlige motivasjonen til Scrooges endring. Men, det jeg vet helt garantert, hvis jeg leser boken en gang til, så vil jeg få et helt annet syn på historien, få med meg alt og like boken mye bedre. Dermed innfører jeg herved en ny tradisjon: Dette skal bli min faste julelesning.

Det er ikke det at jeg ikke likte boken, for jeg gjorde det. Det var bare det at jeg ikke klarte å få den under huden. Jeg var rett og slett for trøtt i jula, og da er ikke bøker som trenger konsentrasjon og ettertanke den beste kombinasjonen. Jeg kommer heller ikke til å gå så mye dypere inn i boken, for det må den leses på nytt. Jeg opplevde noe av det samme da jeg leste Store forventninger, første gang var sånn passe, andre gang var JA! Så derfor satser jeg på at det gjelder for denne boken også, slik at jeg forstår Scrooge's raske omvendelse og hvorfor han var blitt som han var blitt så mye bedre.




Tørre fakta:
Utgitt: 2010 (opprinnelig utgitt 1843)
Forlag: Harper Press
Sideantall: 128 sider (pocket)
ISBN:978-0-00-735086-5
Kilder: Kjøpt

Populære innlegg