torsdag 28. juni 2012

Bokomtale: Cassias valg av Ally Condie

Når jeg er litt usikker på en bok, så må det et salg til for at jeg skal ta sjansen. På en måten ble første boken av Matched med meg hjem, etter å ha tvilt en stund. Hvorfor jeg har tvilt? Utifra et par anmeldelser og tilbakemeldinger hvor boken har blitt sammenlignet med en av mine favorittdystopier, nemlig The Giver av Lois Lowry, kunne det virke som om hele boken hadde skrevet copycat skrevet over hele seg. Når det i tillegg var lagt opp til trekantdrama fristet det ennå mindre, for det er jeg så utrolig lei av! Allikevel havnet boken fort i hendene mine, mulig det var det grønne coveret og et håp om at boken hadde potensiale til å leses raskt.


Cassia har alltid stolt på systemet. Ingen høy pris for et langt liv, en perfekt jobb, den ideelle ektefelle. Så da bestevennen viser seg på skjermen som hennes match, er hun ikke i tvil om at han er den rette for henne. Ikke før et annet ansikt, et kort øyeblikk, dukker opp på skjermen før den går i svart. Snart stilles Cassia ovenfor umulige valg, mellom Xander og Ky, mellom den trygge tilværelsen hun kjenner, og en vei ingen annen har våget å gå før - et valg mellom lojalitet og lidenskap.
I begynnelsen tok jeg meg litt i å være utålmodig. Jeg ventet på at Ky skulle dukke opp på skjermen, alt rundt boken er bygget opp mot akkurat dette. Etterhvert så har det slått meg at jeg egentlig ikke bryr meg om kjærlighetshistorien/trekantdramaet. Derimot blir det bakgrunnshistorien som driver alt videre for meg. Jeg finner meg heller oppslukt av verdenen de lever i og alt det skjulte, all manipuleringen og idealsamfunnet som sakte sprekker opp, enn den oppskrytte kjærlighetshistorien. For min del trengte egentlig ikke Cassia, Ky og Xander være med. Når det gjelder kopieringen fra The Giver, så ser jeg en og annen parallell, men synes historien står godt på egne ben også. Man kan fint lese begge bøkene uten at det bør være et problem. Måten de er skrevet på og det som foregår rundt er allikevel såpass forskjellig.

Hvis jeg skal nevne min kritikk mot historien, så må jeg dra frem at utviklingen til Cassia ikke er helt troverdig. Jeg skulle ønske den fikk mer motstand underveis. Spørsmålet: "Så nå ser hun plutselig alle problemene?" dukket opp underveis. Plutselig var Cassia helt for styresettet og etter et par hendelser var hun plutselig i mot. Jeg klarte ikke å bry meg nok om personene, og hvis bok nummer 2 skal dreie seg mer om deres forhold kjenner jeg at jeg mister interessen. Jeg må forresten ta med alle bokelskeres traume som dukker opp:
... akkurat som far klager over sløsingen av papir som kunne blitt resirkulert, når han må brenne et bibliotek. Men de høytstående funksjonærene sier at av og til er ting ikke verd å spare på (...) Far er opptatt av bøkene han ødelegger; de andre funksjonærene er opptatt av far (...) jeg blir stående og se på inntil alle de sprø bokskjelettene er skuffet inn i brennrørene, inntil alle ordene er blitt til akse og ingenting.
Når vi derimot får et dypere innblikk i den faktiske verden de lever i, er jeg helt med. Alle er fullstendig styrt av myndighetene. Hva de får lov til å eie, hva de skal spise, hva de skal lære, hvor de skal jobbe, hvem de passer best sammen med osv. Løper du for fort når du trener, risikerer du å bli kalt inn til en psykolog fordi du kan vise tegn til bulimi. Kaster du noe med en anderledes konsistens i forbrenningsovnen, blir dette registrert og du vil bli rapportert. Det finnes med andre ord ikke en eneste del av livene til innbyggerne som ikke blir regulert. Men, slik det alltid går i dystopiske romaner: Idyllen rakner. Først bare litt, men etterhvert får man glimt av at det knaker alvorlig i sammenføyningene. Det er dette som blir så spennende. Mulig nyter jeg at alt går i stykker, jeg finner meg i allefall engasjert fra begynnelsen (nesten begynnelsen er vel mer rett å skrive) til slutten. Jeg kommer til å lese neste bok for å se hvordan det hele kollapser helt (jeg fikk nesten lyst til å legge på en haug av onomatopoetikon som kræsj, bæm, smack osv. her) Bring on the action! Så får turtelduene surre med det de vil for min del...



Tørre fakta:
Utgitt: 2011
Forlag: Mangschou A/S
Oversetter: Hege Mehren, MNO
Sideantall: 395 sider (innbundet)
Originaltittel: Matched (2010)
ISBN:978-82-8238-022-5
Kilder: Kjøpt

onsdag 27. juni 2012

Bok på film: Filmatiserte bøker nominert til Amandaprisen



Til høsten, nærmere bestemt 17. august, skal Amandaprisen 2012 deles ut i Haugesund. Nominasjonslisten er sterkt dominert av filmatiserte bøker, noe jeg selvsagt liker godt.


De nominerte er:


Få meg på for faen

Boken er skrevet av Olaug Nilsen og ble gitt ut i 2006. Filmen ble populær, og med den uvanlige tittelen og handlingen har den skapt debatt i blant de kristne i USA.

  • Beste film
  • Beste kvinnelige skuespiller: Helene Bergsholm
  • Beste kvinnelige birolle: Malin Bjørnhovde
  • Beste filmmanus: Jannicke Systad Jacobsen
  • Beste foto: Marianne Bakke
  •  Beste musikk: Ginge Anvik 
     

Kompani Orheim


Boken med samme navn kom ut i 2006 denne også, skrevet av Tore Renberg. Her møter du Jarle Klepp på ny (første bok/film er Mannen som elsket Yngve), denne gangen blir vi kjent med barndommen hans, en tid som ikke er direkte enkel bak fasaden.
  • Beste film
  •  Beste regi: Arild Andresen
  • Beste mannlige skuespiller: Johannes Joner
  • Beste kvinnelige birolle: Cecilie A. Mosli
  • Beste filmmanus: Arild Andresen og Lars Gudmestad

     
Knerten i Knipe



Siste filmen i Knerten-trilogien, basert på bøkene til Anne-Cath. Vestly. Her får historier fra Knerten flytter og Knerten og forundringspakken.
  • Beste barnefilm 


  Hodejegerne

Jo Nesbøs roman Hodejegerne ble raskt en hitt på lerretet. Det gikk derimot ikke upåaktet hen da filmen ikke ble nominert som beste film!
  • Beste regi: Morten Tyldum
  •  Beste mannlige skuespiller: Aksel Hennie
  • Beste visuelle effekter: Lars Erik Hansen og Jan Svalland







Varg Veum 
 
Filmene av Gunnar Staalesens krimserie om Varg Veum  har kommet tett i år, og denne våren/sommeren kunne by på to filmer. Disse to har fått hver sin nominasjon i årets Amandapris.

I mørket er alle ulver grå
  • Beste mannlige birolle: Jon Øigarden
     De døde har det godt 

    • Beste musikk: Peder Kjellsby




      Drive 
      Drive ble en stor hit blant action-elskende kinogåere. Boken med samme navn, skrevet av James Sallis, har derimot fått litt mindre oppmerksomhet.
      • Beste utenlandslandske kinofilm









        Hugo Cabret 
        Tidligere i år fikk jeg lese boken Hugo Cabret av Brian Selznick, en spennende opplevelse. Deretter dro min datter og jeg og så filmen på kino. Her kan du lese hva jeg mente om boken og om filmen. Filmen ble også årets store Oscar-vinner, med hele 11 nominasjoner, hvorav den fikk med seg 5 av dem hjem.
        • Beste utenlandslandske kinofilm









        Muldvarpen 
        John le Carrés spionroman Mulvarpen, eller Tinker Tailor Soldier Spy, har også vært en av årets store filmer. Mange kjente britiske skuespillere har bidratt, hvorav Gary Oldman ble nominert til Oscar for beste hovedrolle (filmen fikk også to andre nominasjoner).
        • Beste utenlandslandske kinofilm


          Andre nominerte filmer: Pushwagner, Blåfjell 2 - Jakten på det magiske horn, Til siste hinder, Oslo, 31. august, Sønner av Norge, Babycall, Kong Curling, Arme riddere, Fuck Up, Into the White, Play og The Artist.

          Så er det bare å vente i spenning til august for å se hvordan dette ender opp!

          lørdag 23. juni 2012

          Bokbloggturneen: Drabant av Øyvind Holen og Mikael Noguchi

          Bokbloggturneen har sendt ut den tegneserien/grafiske novellen Drabant ut på turné og her blir en rask St.Hansaften-omtale fra meg. Teksten er skrevet av Øyvind Holen og Mikael Noguchi har tegnet. I går skrev Ungdomsboka om Drabant, i morgen skal Regndrope skrive om den.

          Historien er lagt til 1994, og den året var jeg et år eldre enn Fredrik, hovedpersonen. Fredrik er 16 år og bor sammen med moren i en blokk i Oslo. Moren har to jobber for at de skal klare seg og Fredrik bruker mye av tiden til å tagge.

          Året er 1994. Oslo kommune ruster opp kampen mot graffitimiljøet. Det trues med store bøter og fengsel. For 16 år gamle Fredrik er taggingen, under navnet «Deks», det eneste lyspunktet mellom alle timene han kaster bort på skolen, senteret eller hjemme i blokkleiligheten.

          Da Fredrik blir kjent med den eldre maleren «Senc», alias Victor, begynner plutselig store ting å skje. Victor drømmer om å gjøre en «piece» som vil bli beundret for all ettertid, og snart vikles Fredrik inn i et trekantdrama der spraybokser, dop og Victors kjæreste, Camilla, er ingrediensene.
          Drabant er en steinhard tegneserie om å vokse opp i Oslos utkant. Og om å kjempe for å være synlig i en usynlig drabantby.
          Selv om dette er et miljø jeg virkelig ikke kan identifisere meg med, så kjenner jeg meg mer hjemme i dette ungdomsmiljøet enn jeg tror jeg ville gjort med dagens 16-åringer. Dette er endel av min oppvekst og identitet allikevel, merkelig nok. Jeg merket jeg var litt spent på om jeg kom til å like dette da jeg begynte, men jeg leste raskt gjennom boken og fant meg engasjert helt til slutten. Her står graffitti, tagging og hip hop-kulturen i høysete.

          Her kan du bla i de første sidene av boken.


          Som du ser, så er det ikke brukt mange, lystige farger. Det er vinter, det er grått og det føles litt håpløst alt sammen. Jeg likte stilen, men jeg slet litt med karakterene, det var ikke alltid like lett å se hvem de hettekledde guttene var. Noen ganger kunne Fredrik se ganske så sliten ut, noen ganger var han kjekk. Det var et par ganger jeg kun gjettet hvem de var gjennom hva de sa. Slutten har jeg ikke bestemt meg for om jeg likte eller ikke. Den var ganske brå og uventet, og jeg satt igjen med litt for mange spørsmål.


          Dette er et sted jeg virkelig ikke ville ønsket at mine barn skulle havne! Dop, hasardiøse flukter og vold. Tegningene får virkelige frem den rette stemningen, og jeg må si at dette kan jeg anbefale videre.






          Tørre fakta:
          Utgitt: 2012
          Forlag: Cappelen Damm
          Illustrasjoner: Mikael Noguchi
          ISBN:978-82-02-36710-7
          Kilder: Anmeldereksemplar fra Cappelen Damm

          tirsdag 19. juni 2012

          Bokomtale: Forsvunnet (Gone #1) av Michael Grant

          Dette er en bok jeg har styrt unna i evigheter fordi jeg har hatt inntrykk av at få har likt den. Så får jeg beskjed av ei venninne at den må jeg lese den. Jeg hører ofte på henne, fordi vi har ofte ganske lik smak. Da jeg kom over boken på salg, så tenkte jeg: Hvorfor ikke? Så boka ble kjøpt og nå er den lest. Først litt om boka, så kan dere vente i spenning på hva jeg syntes om den...

          Alle over 15 år forsvinner på et øyeblikk. Telefoner, Internett og tv virker ikke lenger, og det er umulig å få hjelp. Hva har skjedd? Dyr muterer og noen tenåringer utvikler en uforståelig, dødelig makt. Men når du fyller femten år forsvinner du, akkurat som de andre. Anarkiet rår og du må velge side. En kamp på liv og død er i gang.



          Hva gjør barna når foreldre og autoritetspersoner forsvinner? Klarer de å organisere seg eller vil alt kollapse? Hva har egentlig hent? Det er mange spørsmål som melder seg og min første reaksjon etter første kapittel var: Jeg vil ikke lese lenger hvis jeg ikke får et svar her og nå! Jeg har faktisk aldri vært så fristet til å kikke på siste side. En annen ting som plaget meg i begynnelsen, var tanken på babyene som hadde vært alene sammen med foreldrene. Hva med dem? Men, så leste jeg en anmeldelse av boka, og denne personen sa noe veldig fornuftig. "Husk at de eldste kun er 14 år, hvorfor skal de tenke som voksne i en krisesituasjon?" Da slo det meg at denne boken inneholdt noe jeg har savnet i mange ungdomsromaner á la fantasy og dystopi. Heltene, som jo bare er ungdom, handler ofte som helter og som voksne mennesker. I denne boken er de umodne ungdommer. Noen er smarte, noen er tøffe, noen er fornuftige, noen er bøller og andre igjen gir bare rett og slett blaffen og nyter friheten.

          Sam er en 14 år gammel gutt. Han elsker surfing og foretrekker å holde seg unna rampelyset. De fleste husker han som gutten som reddet alle da bussjåføren fikk hjerteattak og Sam fikk stoppet bussen før det gikk galt. Når de voksne forsvinner, ser alle mot Sam og forventer at han skal bli deres nye leder, spesielt etter at han løper inn i en brennende bygning for å redde ei jente. Sam derimot ønsker ikke å være noen lederfigur. Han viker unna. Først kan man bli sint på han, helt til man tenker over det faktum at gutten er en beskjeden gutt på 14 år! Selvsagt frister ikke en maktposisjon!

          Samtidig begynner det å skje merkelige ting, noe du sikkert nå har lest om ovenfor. Millionkroners-spørsmålet er jo gjennom hele boka: Hva i huleste har skjedd? Jeg skal ikke avsløre noe mer, men jeg kan love at det blir tettpakket med action etterhvert og det er ikke så mange lystige ting som skjer. Forfatteren har klart å skape et univers man kan tro på, og du vet aldri hva som venter rundt neste sving.

          Så hva syntes jeg? Jo, jeg likte boken. Nå har jeg drevet å rakket ned på den ene populære boken etter den andre, og når jeg leser en bok som så få har likt, jo da liker jeg den. Må si at det er en sak jeg tenker litt på de siste dagene... Det er ikke en bok som havner på favorittlista eller den jeg anbefaler først, men den hadde noe som jeg ikke har lest før. Den hadde en råskap som fikk den til å føles ekte, selv om ingenting av det som skjer er i nærheten av ekte. Jeg føler at forfatteren har fått frem mye av det som sannsynligvis kunne ha hendt med ungdommen, om dette faktisk skulle skje. De er ikke snille med hverandre og tenker fornuftig. Et stort antall tenker kun på seg selv og sine behov og gjør det ikke direkte enkelt for de som faktisk ønsker å ordne opp. Venner sviker hverandre av redsel og sjalusi, andre ser muligheten til å hevde seg mer.

          Dette er en ungdomsbok som kanskje passer bedre for målgruppen enn for voksne, og jeg vil tro at den treffer bra hos endel gutter. Men, selv er jeg en voksen jente, så man skal aldri si aldri! Jeg gir boken en solid og sterk firer.



          Tørre fakta:
          Utgitt: 2008
          Forlag: Schibsted Forlag AS
          Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
          Sideantall: 575 sider (innbundet)
          Originaltittel: Gone (2008)
          ISBN:978-82-516-2562-3
          Kilder: Kjøpt

          søndag 17. juni 2012

          En smakebit på en søndag: Anna Karenina av Leo Tostoj

          Da er man i gang med den godeste Anna K, i forbindelse med lesesirkelen hos Lines Bibliotek som skal være ferdig til neste søndag. Jeg har lyttet til den på lydbok i fjor, sett teaterforestillingen nå nylig, så det er litt gøy å endelig lese boken helt selv (selv om tiden som vanlig ikke er helt på min side). Her er en smakebit fra boken. Det er en eldre versjon fra 1974 og boken er i 2 deler. Smakebiten kommer fra del 1.


          Et øyeblikk senket hun ansiktet, og det hånlige glimtet i øynene sluknet; men ordet "elsker" opprørte henne igjen. hun tenkte: "Elsker? Kan han elske kanskje? Hadde han ikke hørt av noen at det var noe som het kjærlighet, ville han aldri ha brukt det ordet. Han aner ikke hva kjærlighet er for noe."
          s. 163
          En smakebit på en søndag er i regi av bokbloggen Flukten fra virkeligheten. For flere smakebiter eller for å finne mer ut om reglene, ta en tur innom og se!

          lørdag 16. juni 2012

          Unge lesehester!

          Noe jeg kjenner at jeg brenner for, er at barn og unge skal få muligheten til å kjenne på lesegleden. Ofte ser jeg at forskjellige type bøker blir rakket ned på, sjangre som er mindreverdige, bøker som ikke er intellektuelle nok. For min del spiller det ingen rolle om boka er totalt hjernedød, hva den handler om eller hvor tykk den er, så lenge det finnes noen som kan ha glede av den.

          I sommer har Vestfoldbibliotekene lesekampanje for barn i 1.-7. klasse. Premier vanker til de ivrigste. Vi skal nok også henge oss på denne, jeg tror jentungen vil like det.

          Her er et bilde fra vårt lokale bibliotek:


          Dette er et lesetre hvor barna fyller ut et kort hvor de skriver litt om boken de akkurat har lest. Hvert bibliotek i Vestfold har et Her er litt om selve lesekampanjen 8trykk på bilder for å få det større.


          Har ditt lokale bibliotek noen spesielle opplegg i sommer?

          fredag 15. juni 2012

          Boktema: Min sommerlesing


          Denne uken spør Anettes om hva jeg skal lese i sommer. Jeg har den siste tiden hatt store motivasjonsproblemer når det kommer til lesing, så er mitt svar som følger: Akkurat det som faller meg inn der og da! Jeg skal ta ut en bok fra bokhyllen fordi jeg har så lyst til å lese boken i akkurat det øyeblikket! Ikke fordi jeg burde lese den, må lese den eller andre grunner. Rett og slett kun fordi jeg vil lese den. Det er selvsagt bøker jeg vet at det er større sannsynlighet for at jeg kommer til å lese, noen eksempler er:




          Men, det kan godt hende at jeg leser noe helt annet istedet for alt jeg vet. Det viktigste er at jeg leser og kanskje jobber meg litt gjennom lesemålene mine, for akkurat det har jeg ikke vært så veldig flink til.

          Har du lyst til å se hva andre bloggere skal lese i sommer, ta gjerne en tur innom Anettes Bokboble!

          I morgen skal det leses på toget, da bærer det inn til hovedstaden. Først skal jeg en tur innom Norli i Universitetsgata og se hva de har å tilby av snadder. Etterpå bærer det avsted for å se på ei venninne som skal delta på Norske Talenter med hunden sin! Jeg mistenker at det kommer til å bli en spennende dag. Kamera er pakket og jeg har med en litt stor veske jeg kan bære nyanskaffelsene i.

          tirsdag 12. juni 2012

          EFIT 11. juni 2012

          Dagens EFIT ble ikke helt som planlagt. her er min dag.

          08:00 - Matpakke smøres

          09.00 - Ferdig med møte på skolen til min datter.

          10.00 - I Svarstad for å ri. Min hund Frekjas bror, Saiko.

          11.00 - På vei til beitet blir sauene telt og det mangler et lam. Etter litt leting fant
          min søster det. Det kan ikke gå, benet er veldig hovent, det er blod å puss i pelsen.
          Kan se ut som et lite sår øverst ved hoften, og ikke noe virker brukket.

          12.00 - Det har begynt å regne og vi har søkt tilflukt i hestehengeren mens vi venter
          på at dyrlegen skal komme og se på lille Camilla. Hun er barnebarnet til sauen min
          datter fikk til bursdagen sin for noen år siden. Hun spiser heldigvis gress og virker
          i forholdsvis god form, så det er bare å håpe på det beste!

          13.00 - Vi venter fortsatt på Dr. Dyregod... Ridetur? Det begynner å se mørkt ut...

          14.00 - Dyrlegen kom endelig. Det kunne virke som et stikksår, muligens en pinne.
          Den hadde gått gjennom hele lysken ovenifra. Dyrlegen åpnet opp så verken kunne
          komme seg ut lettere og ga en skikkelig dose med antibiotika og smertestillende.
          Her har vi fanget mamma Lamanda og søsteren og satt dem inn. Camilla  forsøker å gå,
          men klarer ikke å stå ordentlig stakkar. Håper virkelig at det går bra med henne!

          15.00 - Hestene til min niese ute på tur!

          16.00 - Nesten hjemme. Har med bøker min søster har lånt i tillegg til boken jeg selv
          leser om dagen, Gone (inkludert alt rotet fra helgens tur som er stablet under).

          17.00 - Noen voldsomme ciabattaer innkjøpt. Falt i smak hos min datter, som
          presterte og snikspise nesten en hel en helt selv!

          18.00 - Poteter ble begynt på, men da jeg oppdaget hvor mye min datter akkurat hadde
          spist, ble middagen utsatt til litt senere...

          19.00 - Ute og trener hund. Ellie rygger.

          20.00 - Diskuterer litt på Canis.

          21.00 - Middagen har blitt kveldsmat. Rødspette.

          22.00 - Ser på Borgen.

          23.00 - Det snorkes borte i senga...
          Jeg vet ikke foreløpig hvordan det har gått med Camilla, krysser fingrene for at antibiotikaen virker og at ikke noen nerver eller sener har blitt ødelagte!

          søndag 10. juni 2012

          En smakebit på en søndag: Gone av Michael Grant


          Jeg har akkurat begynt på Michael Grants serie, Gone og leser første boken Forsvunnet. For øyeblikket ergrer det meg veldig at boken er så tykk, at det er en hel serie og jeg ikke vet hvor lang tid det tar før vi får vite de mest elementære svarene: Hva er det som skjer! For deg som ikke har hørt om serien, så forsvinner nemlig alle over 15 år i løse lufta og bare de som ikke har fylt 15 er igjen...

           
          Hun ville ikke ha lagt merke til de glitrende øynene i mørket hvis det ikke hadde vært for at Patrick spratt opp, reiste bust og knurret som han aldri hadde gjort før.
          s. 77
          Har du lyst til å dele en smakebit fra boken du leser akkurat nå med andre, eller har lyst til å lese andres smakebiter? Ta en tur innom bloggen til Mari, Flukten fra virkeligheten. Deltar du i dag er du med i trekningen av to bøker.

          lørdag 9. juni 2012

          Bokomtale: Insurgent av Veronica Roth

           Dette var oppfølgeren til en mine absolutte favorittbøker, en oppfølger som nesten alle elsker og som skulle redde min verden for en kort periode (som en velfortjent flukt fra virkeligheten). Derfor er det ganske frustrerende når jeg ikke føler meg helt reddet. Her kan du lese min omtale av Divergent.
           *En liten advarsel, denne omtalen er jeg redd vil være full av spoilere.*

          Da jeg begynte å lese første kapittel, slet jeg veldig. Det er 11 måneder siden jeg leste Divergent. Selv om jeg husker historien, så husket jeg den tydeligvis ikke godt nok. Jeg visste jo selvsagt hvem Tris og Tobias var, men hvem var egentlig Marcus, Caleb og Peter og hvorfor satt de på et tog igjen? Jeg klager jo ofte om at jeg er lei av forfattere som behandler meg som en idiot hvor jeg hele tiden blir påminnet om alt mulig av det som har skjedd, om igjen og om igjen. Men en liten mellomting kanskje? Vel, det var kun en løsning på problemet, lese Divergent en gang til. Huff så ille du. Jeg likte den minst like godt som forrige gang, selv uten alle overraskelsene. Det jeg fant ut etterpå, var at forfatteren har laget dette blogginnlegget for sånne som oss, som glemmer detaljer.

          Men, over til Insurgent. La meg hjelpe deg inn i den action-fylte stemningen i boka med denne bok-traileren:


          Det er nemlig det du får, med unntak av begynnelsen. Action, action, sorg, fortvilelse, tvil, depresjon, action, frustrasjon, krangling, løgner og action. Jeg satt igjen med følelsen at jeg har blitt fullstendig overkjørt, at jeg ble pepret med for mye action, for mye av alt. Trådene og løgnene gikk på kryss og tvers, og den vanntettheten som holdt Divergent opp, begynte nå å slå sprekker. For er det noe jeg er "god" på, så er det å stille tvilende spørsmål hvis tingene ikke helt holder sammen.

          Så leste jeg plutselig følgende innlegg i forfatterens blogg:
          I know it sounds crazy, but I create the characters and they become real to me and then they do whatever the heck they want. (Especially Peter. Whoa.)

          In any case, what I'm saying is: I don't have that much control, and I try to follow each character's nature. (IE: the Abnegation will be more likely to die because they have that impulse to throw themselves in front of others. The Dauntless are more likely to die because of unnecessary heroics and recklessness. Etc.) I also try to be real with myself about what kind of world Tris lives in. She is not immune to its corruption or its violence. (And frankly, I think it already requires some suspension of disbelief that she didn't die in Insurgent.) All that I can do is try to have her react to her losses as realistically as possible, which often means that she's unlikable, as grieving and guilt-ridden people sometimes are.
          Etter å lest dette fant jeg endelig ut hvor skoen egentlig trykket. Jeg følte ofte at karakterenes motivasjon og mål var for svake, for nølende og for ustrukturerte. Jeg følte at store deler av historien gikk litt på måfå, mens den sterke Tris nå er en sutrende jentunge som har gitt opp. Dette er jo sant, og hun har mistet nesten alt, opplevd traumatiske ting. Men Tobias har absolutt rett når han vil ha tilbake den gamle Tris og ved at forfatteren velger å la Tris unngå og fortelle Tobias ting så rakner forholdet deres veldig. Det var nesten så det hadde frydet meg om han hadde gått sin vei, for det båndet som skulle knytte et så ferskt par sammen, slites tvert over og burde ikke knytes så lett sammen igjen.

          Men, nå som det har gått noen dager etter at jeg har lest boken, så angrer jeg absolutt ikke på at jeg leste boken. Mange detaljer har falmet og jeg sitter ikke igjen med følelsen av å ha blitt overkjørt lenger. Jeg følger definitivt med videre, og venter i spenning til å få høre hva som lå i avsløringene på slutten av boken. De fleste elsker boken, så ikke la min anmeldelse skremme deg! Likte du bok nummer en, så er du jo nødt til å lese fortsettelsen og glemme hva jeg har sagt...



          Tørre fakta:
          Utgitt: 2012
          Forlag: Harper Collins Children's Books
          Sideantall: 525 sider (pocket)
          ISBN: 9780007442928
          Kilder: Kjøpt

          Vil du ha mer? Her kan du lese Free Four: Tobias Tells the Story, hvor forfatteren har skrevet et lite avsnitt fra Divergent fra Fours/Tobias synsvinkel.

          fredag 8. juni 2012

          Boktema: Favorittforfatter på I


          Noen ganger er dette boktemaet enklere enn andre, og for en gang skyld trengte jeg ikke sitte å fundere og tenke, ikke en gang kikke i leste bøker. Denne gangen er det en norsk forfatter som hatt dype spor i verdens kultur og som har inspirert mang en kunstner, forfatter eller regissør, spesielt når det kommer til sterke kvinneskikkelser. Hadde spørsmålet vært: Hvilken er din favorittforfatter, så er det fullt mulig denne mannen fortsatt hadde gått av med seieren. Forfatteren jeg snakker om er ingen ringere enn Henrik Ibsen, en av de store norske forfatterne. For meg har han fått en meget spesiell plass i mitt hjerte etter at jeg brukte mye tid på hans liv og diktning på skolen, gjennom oppgaver, lesing av alle hans siste stykker, for ikke å glemme den mest spesielle teateroppsetning jeg noen gang har vært med på, nemlig Ibsenmaskin på Nationaltheatret i 2010 og tilslutt eksamensoppgave basert på Nora i Et Dukkehjem (noe modernisert og plukket fra hverandre for å si det mildt).


          De fleste kjenner vel til Et Dukkehjem, Hedda Gabler og Peer Gynt, men skal jeg anbefale en av hans bøker så er min favoritt Fruen fra havet. Ellida er gift med den eldre Dr. Wangel, men trekkes stadig mot havet og den mystiske fremmede som var endel av hennes fortid. Dette er et av de få stykkene til Ibsen som jeg har lest og som har en lykkelig slutt.

          Boktema hos Anette er en ukentlig utfordring hos Anettes Bokboble. På siden hennes kan du se mange flere favorittforfattere på I og du kan selv delta.

          Populære innlegg