fredag 29. april 2011

Bokanmeldelse: "Hulebjørnens klan" av Jean M. Auel

Da jeg var ung så jeg filmen Hulebjørnens klan like etter at den kom ut på video en gang på 80-tallet. Jeg ble tatt med inn i klanfolkets verden, og ble veldig fascinert av Cro-Magnon jenta som vokste opp blant neandertalere. Jeg leste senere Hestenes dal, og begynte en gang på Steppevandringen (uten å fullføre av en eller annen grunn), men det ble av en eller annen grunn kun med det.






Så når bøkene plutselig dukket opp overalt, fikk jeg kjøpt meg hele serien, og jeg nå ferdig med første boken av hele seks bøker.

Det virker som om dette er en bok nesten alle har lest. Goodreads sender automatisk melding til Facebook hver gang jeg oppdaterer noe der, og jeg har aldri fått flere tilbakemeldinger fra folk, som jeg har fått på denne boken. Men er du en av de som faktisk ikke har lest bøkene ennå, og kanskje ikke kjenner til handlingen, skal jeg gi et lite resyme.

"Da Ayla er fem år gammel mister hun familien sin i et jordskjelv. Stygt skadet av en huleløve, og nesten helt utsultet og nær døden, blir hun funnet av en neandertaler-klan og adoptert av deres legekvinne, Iza. Boken følger hennes oppvekst og forsøk på å tilpasse seg livet til klanen."
Dette er en veldig fascinerende fortelling. I begynnelsen kan den virke litt treg, det er mange og lange beskrivelser av natur, dyr, utstyr osv. De er i en viss grad nødvendige for å gi deg et godt bilde av hvordan livet er for 35 000 år siden, men man kan fint hoppe over mange av de uten problemer. Det kan også bli litt navnforvirring, da klanfolket har veldig like navn man skal holde orden på (Grood, Goov, Brun, Broud, Ika, Uka osv.). Men når man først kommer seg inn i romanen, så er man solgt. Da tar man seg plutselig i å kalle hjemmet sitt for arne, man undrer seg over hva slags totem man har, og man ser ikke på vegetasjonen med samme øyne igjen. Tenk på all den maten og medisinen som skjuler seg rundt oss!

Jeg ble som sagt veldig med i historien. Jeg kjente Aylas frihetstrang og ønsket om å overvinne Broud. Når hun tilslutt fikk sin seier, hadde jeg tårer i øyne (ok, det var strengt tatt en trist scene på alle måter allerede), og jeg hadde veldig lyst til å si "HA! Din dust."

Forfatteren gjør en solid jobb med å skape karakterer, og fortelle en historie utifra en helt annen og veldig anderledes type  mennesker. Neandertalerne lever av erindringene og minner fra fortiden, mer som et instinkt, og mangler i stor grad evnen til å tenke fremover og løse nye problemer, mens Ayla er det motsatte. Dette er ikke alltid like lett, og det glipper nok litt fra intensjonen, men det spiller egentlig ingen rolle. Boken er så velskrevet at det er bare bagateller fra sære, lille meg. Oversettelsen er litt tung i begynnelsen. Jeg tok meg i å lure på hvorfor enkelte ord ble brukt, men nå har jeg jo ikke lest den på

Serien anbefales og den burde nesten være blant de bøkene man en gang bør lese. For du er strengt tatt litt utenfor om du ikke kjenner til Aylas liv... Jeg er nå klar til å starte opp med bok nummer 2 med en gang.

Tørre fakta:

Utgitt: 2010 (3. opplag, først utgitt på norsk i 1985)
Forlag: Aschehoug
Oversetter: Helge Simonsen
Sideantall: 540 sider(type)
Originaltittel: The Clan of the Cave Bear (1980)
ISBN: 978-82-03-20652-8

Et sitat før helgen: Neil Gaiman (The Kindly Ones)

"I've been making a list of the things they don't teach you at school. They don't teach you how to love somebody. They don't teach you how to be famous. They don't teach you how to be rich or how to be poor. They don't teach you how to walk away from someone you don't love any longer. They don't teach you how to know what's going on in someone else's mind. They don't teach you what to say to someone who's dying. They don't teach you anything worth knowing."

torsdag 28. april 2011

Fra A - Å - #F

Denne ukens favorittbok var det aldri noen tvil om. For det første så hadde den strengt tatt ingen konkurranse, for det andre så leste jeg den sikkert hundre ganger da jeg var liten. Jeg har ikke turt å lese den etter at jeg har grodd til, i redsel for at den ikke er som jeg husket den, men eg planlegger å lese den for min datter snart.

Boken heter Fortellinger om all verdens dyr av Josh. Krogsrud og J. Vasshaug. Jeg tror den har vært pappa sin, og den er trykket i 1951. En ekte, god gammel årgang med andre ord!

Den beskrives på følgende måte:

En forfatter kan nærme seg dyrene fra så mange kanter når han skriver om dem. Han kan telle tennene og tær og gi lange detaljerte beskrivelser. Men han kan også prøve å gi alt det karakteristiske ved dyret i en god historie, - den ene historien som omfatter både dyrekroppen og dyresjelen. Hvert dyr har sitt spesielle lynne og temperament, som menneskene har det.

Denne boken inneholder henimot halvannet hundre dyre-biografier, alle bygd opp på samme måten.

Ikke rart det ble en hit hos en ung dyreelsker?

Vil du lese om flere favorittbøker på 'F'? Ta en tur innom Anettes Bokboble.

tirsdag 26. april 2011

Bokanmeldelse: "Den som leter" av Amanda Kyle Williams

Dette er en krim som lover «en ualminnelig smart, uhyggelig og morsom debut.» Den lover deg en blanding av svart komedie og grufull spenning, med et snedig plot, et storslagent persongalleri og en overbevisende detaljrikdom. I denne første boken om privatdetektiven Keye Street introduseres hun som en sjarmbombe av en moderne og flerkulturell heltinne, som lever i spennet mellom ubetalte regninger og et svært blodig alvor.
 ”Den kvinnelige privatdetektiven Keye Street er en vandrende selvmotsigelse – liten og yndig, men modig og tøff, omsorgsfull og kjærlig, men også hensynsløst profesjonell.  En lovende karriere som profilerer i FBI ble ødelagt av ukontrollert alkoholmisbruk, men nå er hun tørrlagt og driver sitt eget detektivbyrå i Atlanta. Dagene går med til kjedelige rutineoppdrag, men så blir hun bedt om å bistå politiet i jakten på en bestialsk seriemorder. For hvert nye drap nærmer hun seg en avsløring – men samtidig rykker også drapsmannen stadig nærmere henne.”
Når man leser dette får man jo en viss forventning.

Etter å ha lest denne boken, ble jeg sittende litt forvirret tilbake å lure litt på om hjernecellene mine hadde reist på ferie over et par sider (det hender nemlig de gjør det), eller om det var boken i seg selv som forvirret meg og som jeg ikke fikk taket på. Etter en lang, indre diskusjon og en hel del fundering, så kom jeg konklusjonen at det var boken som hadde skylden, for jeg kan ikke si at jeg fikk det jeg ble lovet.

Forfatteren Amanda Kyle Williams (f. 1957) har tidligere skrevet fire romaner om den lesbiske CIA-agenten Madison McGuire, og vært freelancer for avisen Atlanta Journal-Constitution. Under arbeidet med Den som leter har hun studert kriminologi, profilering og drapsetterforskning, og jobbet med overvåkning i et detektivbyrå. Williams bor utenfor Atlanta og skriver på neste bok i Keye Street-serien.

Fortsettelsen kommer nok jeg ikke til å lese. For dette var en svak krimbok i mine øyne. Skal en bok bli spennende, bør den ha en nerve hele veien som gjør at du vil lese mer, vite hvordan dette går. Den bør ha sterke skildringer, slik at man føler at man er med i historien, og siden det er krim, noen overraskelser på lur slik at boken ikke bare blir en i mengden. Denne boken hadde bare et par hint av nerve, for det meste unødvendige skildringer, og et par overraskelser som fungerte dårlig. Forfatteren sender Keye på private oppdrag som overhode ikke har noe med selve mordgåten å gjøre, og jeg tok meg nesten i å glemme at det var en brutal seriemorder dette gjaldt, og ikke en jakt på en forsvunnet ku. Forfatteren har tydelig kunnskap om det hun skriver om, fagmessig, men hun evner ikke å skrive en god historie.

Det jeg likte ved boken, var begynnelsen. Kort og konsis presentasjon som pirret min nysgjerrighet. Jeg fikk et inntrykk av at dette er ei tøff dame som det skal bli interessant å følge. Morderen, og måten drapene ble utført på, lovet også om spenning og jeg ble sugd inn i historien etter et par sider. Men så var det som om luften gikk ut av ballongen. Hvor ble det av spenningen og den svarte humoren jeg ble lovet? For jeg elsker svart humor. Men den endte opp som et par slengkommentarer mellom Keye og Aaron Rauser, politiløytnant og Keyes venn, en gang i blant. Løsningen hadde et overraskelsesmoment som man ikke klarte å gjette og som strengt tatt kunne fungert bra, men helt på tampen roter forfatteren det helt til og jeg ble sittende med et stort spørsmålstegn over hodet og si ”hæ?” med en flat og mistroisk stemme.

Jeg kan ikke gi denne boken høyere terningkast en tre, og jeg er glad dette ikke ble endel av påskelesingen min. Her var det så mye ubenyttet potensiale, som sørget for mer irritasjon enn leseglede for meg.

Tørre fakta:

Utgitt: 2011
Forlag: Font Forlag
Oversetter: Stian Omland
Sideantall: 313 sider (innbundet)
Originaltittel The Stranger You Seek (2011)
ISBN:  9788281690677
Kilder: Anmeldereksemplar fra Sandefjords Blad

Denne anmeldelsen er også publisert på min.sb

mandag 25. april 2011

Lydbok: "Borgemesteren" av Thomas Hardy

Borgemesteren av Thomas Hardy begynte jeg på uten noen forventninger, da jeg ikke hadde hørt noe om boken på forhånd. Dermed var det bare å følge på fra begynnelsen av, og se hvor dette ville bære meg.

”Dette er historien om en suksessfull mann som ikke kan rømme fra fortiden. Michael Henchard har i tyve år holdt på en dyster hemmelighet: i fyllerus på et landsbymarked solgte han sin kone Susan til en sjømann. Nå er Henchard en respektert borgermester i byen Casterbridge, og plutselig er kona tilbake i byen.”

Mesteparten av historien foregår etter at konen har kommet tilbake, og jeg kan si så mye som at dette strengt tatt ikke er hovedfokuset i historien. Den beskriver heller forholdet til datteren, og hvordan alle hemmelighetene som dukker opp, spiser Henchard opp som person.

Forfatteren, Thomas Hardy (1840-1928) kom fra England. Han skrev innenfor naturalismen, selv om enkelte av diktene hans hadde spor fra romantikken. Han så på seg selv hovedsakelig som en poet, og skrev romaner mest av økonomiske årsaker. Han er blant annet forfatteren av Under the Greenwood Tree, en bok jeg aldri har lest (men gjerne vil). Men jeg har sett filmen flere ganger på BBC, og kan trygt anbefale den hvis du liker romantiske kostymedrama.
 
Denne boken er et meget godt håndverk, rett og slett! Jeg har ingenting å utsette på den. Jeg lyttet til den på CD, og halvveis ute i boka kunne jeg ikke stoppe. Jeg elsket den virkelig. Både jeg og hundene var sultne, men jeg måtte hele tiden bare høre et spor til (ok, vi fikk alle oss litt mat tilslutt). En visste aldri hvordan boken ville ende, og alt endret seg hele tiden. Boken sluttet helt perfekt etter min mening. Det er ikke en ”så levde de lykkelig i alle sine dager”-slutt, men den er solid og passet bra for alle karakterene i boken.
 

Tørre fakta:
Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Liv Malling
Lengde: 11 timer og 35 minutter (mp3 CD)
Originaltittel: The Mayor of Casterbridge (1886)
ISBN:  978-82-0231-667-9

Fra ønskelisten: Darkest Powers Trilogy av Kelley Armstrong

Denne gangen vil jeg forhøre meg om serien Darkest Powers Trilogy av Kelley Armstrong. Det har seg slik at jeg ofte fører opp endel bøker på ønskelisten min etter at jeg har sett en eller annen skrive om boken, men så husker jeg ikke helt i ettertid HVORFOR jeg har gjort det... Men jeg mener å erindre noe om at jeg ble fascinert av historien, og at flere synes den er bra?

Har du lest denne serien? Skiller historien seg fra andre bøker i samme sjanger? Hvordan er bøkene skrevet? Er det mye repetisjon og enkelt språk, eller er det interessant? Det viktigste er vel egentlig om hele serien er verdt å lese. Det er veldig irriterende om man starter på en seire, bare for å finne ut at fortsettelsen er heller dårlig.


Legg gjerne igjen en link hvis du har skrevet en anmeldelse av boken.

søndag 24. april 2011

Filmanmeldelse: Water for Elephants

I forrige måned leste jeg boken Water for Elephants av Sara Gruen, og den havnet raskt på min liste over favorittbøker. Hennes levende skildringer plasserte meg rett inn i 30-tallets sirkusliv. Mer om hva jeg syntes om boken kan du lese her .

I dag kom turen til filmen. Jeg må si jeg var veldig spent, det finnes mange fallgruver når en bok du liker havner på lerretet. Blir historien presentert på en måte slik at du føler at det fortsatt er samme historie? For denne filmen også, klarer Robert Pattinson spille rollen som Jacob Jankowski, eller blir det Edward (fra Twilight, for de som eventuelt ikke skulle vite det) som plutselig har blitt veterinær ...

Etter å ha unngått påskekøen på E18 i siste liten, rakk jeg filmen og var klar. Visste du forresten at lukten av dårlig parfyme og popcorn blandet sammen, lukter en anelse kloakk? Det måtte nemlig jeg holde ut... Vel, vel, det var kanskje årets kjempedigresjon! Snurr film!

Og filmen snurret seg fremover, i greit tempo. Dette er jo ikke en actionfylt historie, men kjente at jeg ble litt skuffet egentlig. Det var noe som manglet. En gnist mellom skuespillerne, noe som virkelig bar høydepunktene fremover. Siden jeg kjente historien fra før, satt jeg igjen med en følelse av at de hadde samlet sammen alle høydepunktene som måtte være med, og de ble vist frem for meg en etter en. Jeg vet ikke hvordan det hadde føltes hvis jeg hadde stilt med blanke ark, men noe sier meg at denne gangen var kanskje kritikerne inne på noe. Det ble litt kjedelig innimellom. Gnisten fra Marlena var ikke helt til stede, men så må jeg ærlig innrømme at de nok kunne valgt en bedre skuespiller enn Reese Witherspoon. Det er noe med henne jeg alltid har hatt litt problemer med. Synes hun passer i litt andre roller, som Sweet Home Alabama. Cristoph Waltz var vel den som fikk mest skryt fra kritikerene, men jeg fikk ikke helt taket på han. Joda, han er god på å spille ond, men ... det er et eller annet som mangler. Kan ikke sette fingeren på det egentlig. Robert Pattinson derimot, syntes jeg fungerte veldig bra. Joda, jeg så noen Edward-glimt innimellom, men det kommer man vel ikke unna helt? Men hans samspill med elefanten Rosie og når han var rundt dyrene generelt, så du at fyren var hjemme. Og han kler strengt tatt å måke hestemøkk i singlet!

Det minnet jeg sitter sterkest igjen med fra boken, er skildringene. Og så se at de faktisk er så sterke i boken at de helt og holdent har klart å gjenskape bildene jeg fikk i mitt hode når jeg leste, og servere meg de i filmen, det føltes veldig sterkt. Vognen hvor Jacob bodde var akkurat slik jeg så den for meg, jeg følte meg nesten hjemme når jeg så det!

Det var heldigvis ikke bare kjedelig, og det er noen sterke scener som sørget for litt tårer (jenta ved siden av meg hikstet høylytt et par ganger). Slutten var rørende, da de viste livet etter sirkuset i svart/hvitt film. Kjente jeg at jeg ble litt fuktig i øyekroken og tenkte at det er da urettferdig at de skal sørge for at jeg får tårer i øynene rett før lyset kommer på! Jeg synes denne filmen er en helt grei firer. Den utmerker seg ikke,  men den har sine stunder og den er absolutt ikke dårlig. Kan hente jeg synes den er bedre om jeg så den en gang til? Det er noe med forventningene som forstyrrer med det man faktisk får.

Billy bok!

I dag dumpet det en mail ned hos meg, hvor jeg fikk vite om en ny side som alle bokelskere, slike som gjerne kjøper såpass mange bøker at det kan være lurt å finne tilbudene, vil ha god nytte av! Siden heter BillyBok.no, og den sammenligner priser i forskjellige nettbokhandler, slik at vi kan finne det billigste eksemplaret! Jeg har allerede benyttet med av den, og den fungerte helt flott! Du får også prisen inkludert frakt, samt leveringstid. Bestselgere blir samlet for seg, beste tilbud vises osv. Siden er ikke ferdig utarbeidet ennå, men den lover bra!

Ta en titt innom www.billybok.no du også!

Smakebit på en søndag: "Legenden om Narnia" av C.S. Lewis


Denne smakebiten kommer fra Narnia-universet. Jeg leser (sakte, men sikkert) hele Narnia-serien for min datter, og smakebiten kommer fra Hesten og hans gutt, s. 220/221.

"Da Shasta hadde spist ferdig (og det var den beste maten han noensinne hadde smakt), sa Bri: "Jeg tror jeg vil rulle meg rundt en gang før jeg får på meg salen igjen." Og han gjorde det også. "Det er godt. Det er veldig godt", sa han og gned ryggen i mosen og viftet med alle fire beina opp i lufta. "Du burde også prøve det, Shasta," prustet han. "Det er meget forfriskende."
   Mens Shasta brøst ut i latter og sa: "Du ser så komisk ut når du ligger på ryggen!"
  "Det gjør jeg slett ikke," sa Bri. Men så rullet han seg med ett over på siden, løftet hodet og stirret strengt på Shasta mens han fnyste litt.
  "Ser dert virkelig komisk ut?" spurte han litt engstelig.
  "Ja, det gjør det," svarte Shasta. "Men spiller det noen rolle da?"
  "Tror du kanskje at det kan være noe talende hester aldri gjør?! sa Bri."
Vil du lese flere smakebiter, eller kanskje selv bli med? Ta en tur innom bloggen til Ladybug. Der finner du regler og smakebiter fra andre bøker.

fredag 22. april 2011

Bokanmeldelse: "Opp i flammer" av Suzanne Collins

Bok nummer 2 ferdig lest, det tok meg godt under en dag å lese 470 sider. Dette er som nevnt bok nummer 2, i serien om Dødslekene. Denne gangen lover baksiden av boka meg følgende scenario:

"Mot alle Odds vant Katniss og Peeta fra det lutfattige distrikt tolv de årlige Dødslekene. Men seieren ble deres gjennom å trosse det mektige og nådeløse Capitol, som tapte ansikt og autoritet. Det skjer ikke ustraffet..."
Etter å ha lest dette, så jeg for meg Katniss og Peeta som rømmer fra Capitol og makten, og at det ville bli fokus på deres flukt. På mange måter tok jeg veldig feil! Og det er en feil som byr på overraskelser og spenning, som får deg til å bli forbauset og å ville lese mer og mer. Og boken slutter på mange måter overraskende, man sitter der å ønsker man hadde siste bok i serien. Men hva er det jeg ser? Lommeboken tom igjen? Snart har jeg bursdag, så hvis noen aktuelle leser dette: "Jeg ønsker meg Fugl Føniks! Veldig snart!"

Selv om jeg akkurat har ropt ut at Dødslekene må leses, gjentar jeg det! Fortsett å lese!
Har du ikke lest første boken, start der og les i vei!

Delte jeg nok en gang  lite synes du? For det første så vil jeg ikke si for mye, for å ikke avsløre plottet. For det andre så merker jeg at jeg blir så oppslukt når jeg leser, at detaljene svisjer forbi i en enorm fart. Jeg er så inne i historien, jeg puster luften de er i, jeg stoler ikke på noen. Så da jeg igjen begynte å lese Hulebjørnens klan denne morgenen, tok jeg meg i å plassere klanen i dødsleker, hvor jeg ventet på den neste overraskelsen fra arrangørene! Dette er bøker som passer for alle som liker å lese spenning, og som klarer å åpne seg opp for litt science fiction. Selv om det nok er en ungdomsbok, er det ingen hindring for oss som er i vår "andre ungdom", og den passer for både gutter og jenter. Her er det ikke levnet mye tid på romantikk og kjærlighet, selv om det har sin plass på sitt vis det også.
Tørre fakta
Utgitt: 2010
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
Sideantall: 470 (pocket)
Originaltittel: Catching Fire (2008)
ISBN: 978-82-05-39719-4

Bokanmeldelse: "Fritt fall" av Nick Hornby


”Martin er et berømt fjes fra frokost-TV, og har nettopp kommet ut fra fengselet etter at han bommet på alderen til en ung jente. Kona tilgir han ikke, han mister jobben og livet er tøft. Jess er 18 år, og familiens sorte får. Faren er minister, typen hun er forelsket i viker unna, og liver er tøft. JJ er musiker, men bandet har gått i oppløsning. Han livnærer seg som pizzabud, og føler at tilværelsen er uten innhold. Maureen er en middelaldrende, dypt troende katolikk og enslig mor til en utviklingshemmet gutt. Livet er tøft. Disse fire er alle på selvmordets rand. Hva skjer når de møtes til fest på nyttårsaften, i en 15 etasjer høy bygning?”

Denne boken… På flere måter har jeg ikke ord. Dette var en bok jeg ikke kunne legge fra, som var irriterende at jeg hatet den, men samtidig likte jeg den. Forvirrende? Det er jeg helt enig i!

I begynnelsen var jeg klar for å gi den full pott. Jeg elsket den, den var så annerledes fra alt annet jeg hadde lest tidligere og den hadde en masse potensiale Men, etter å ha lest litt mister boken en god del av sjarmen sin. De fleste karakterene er bare så dumme at du ikke skulle tro det gikk an (men slik er det jo her i verden). Jeg kunne virkelig ikke fatte hvorfor i huleste disse fire, veldig forskjellige personene skulle velge å holde sammen (de danner en slags selvhjelpsgruppe, hvis man kan kalle det dét). Dette er fire mennesker jeg ville blitt helt sprø av om jeg hadde blitt tvunget til å tilbringe mer enn et par minutter i et rom med dem.

Så hva går min lille forvirring ut på? Jeg hatet historien, jeg hatet de fire karakterene, jeg hadde bare et stort ønske om å hyle høyt til dem. Jeg følte at Nick Hornby kjørte seg litt vill i ideen sin og den ble altfor grunn. Men jeg var bare nødt til å lese videre! Jeg MÅTTE vite hvordan dette endte. Språket var forfriskende (selv om det noen ganger ble litt for mye). Oversettelsen hadde et par miss hvor jeg måtte lese setningen flere ganger for å forstå hva det faktisk sto. Men, jeg tror nok dette ikke var en enkel bok å oversette, så jeg tilgir henne det meste med unntak av de litt for direkte oversatte britiske uttrykkene.

Dette er en bok jeg alltid vil huske når jeg ser den i bokhyllen min. Den fikk meg til å føle noe (selv om det oftest var frustrasjon og sinne), og for meg er det viktig å føle noe når jeg leser. Hvis ikke blir det bare ord på noen ark. Det er grunnen til at denne boken faktisk får terningkast fire, selv om jeg ofte kun ville gi den en ener...
 
Tørre fakta:
Utgitt: 2005
Forlag: H. Aschehoug & Co
Oversetter: Linn Øverås
Sideantall: 299 (innbundet)
Originaltittel: A Long Way Down (2005)
ISBN: 8203208800


torsdag 21. april 2011

Fra A - Å - #E


Dette var et meget lett valg, denne gangen er det tid for en av mine favoritter. En dag av David Nichols. Hvorfor den er en av mine favoritter kan jeg ikke si så mye om uten å avsløre for mye av historien, men jeg kan si så mye at det er uventede ting som skjer. Det er ikke en superromantisk bok selv om det handler om kjærlighet og det er ikke en feelgood-historie. Noen ganger trenger man en slik bok, en ekte og litt håpløs bok som får en ned på bakken igjen.

Vil du lese om flere favorittbøker på 'e'? Ta en tur innom Anettes Bokboble.

onsdag 20. april 2011

Bokanmeldelse:"Dødslekene" av Suzanne Collins


"I restene av det som en gang var Nord-Amerika, ligger nasjonen Panem. Den velstående og høyteknologiske hovedstaden Capitol er omgitt av tolv distrikter der innbyggerne sulter og lider nød. Styresettet i Capitol er nådeløst og ondt, og kontrollerer utkantdistriktene med jernhånd gjennom å tvinge dem til å sende en gutt og en jente mellom tolv og atten til de årlige lekene de arrangerer; en kamp på liv og død, direktesendt på TV. Fra den fattigste av provinsene blir tolv år gamle Prim valgt. Søsteren Katniss på seksten bestemmer seg for å ta Prims plass for å redde henne, og med det er det som om hun undertegner sin egen dødsdom. Fra overveldende luksus i Capitol, blir hun kastet ut i villmarken og kampen for å overleve begynner."
 Kilde: Bokkilden

Hvor langt vil Reality-TV kunne gå? Noe mer ekstremt enn dette vil du nok ikke oppleve - ungdommer som kjemper med livet som innsats som underholdning for folket, og som et maktredskap for en undertrykkende stat. Når dette blir skrevet med et meget intenst språk, fullt av ufullstendige setninger, og uten dødtid og pustepauser, da har du oppskriften på en altoppslukende bok, en slik bok som sørger for at du ikke får sove. Og da snakker vi ikke "ligge lenge og gruble hele natten-ikke sove" eller "vonde drømmer-ikke sove", nei dette er boken du ikke kan legge fra deg og som bare må fullføres der og da!

Vi snakker altså her om Dødslekene av Suzanne Collins, min nye favorittserie (bestående av tre bøker). Jeg rakk knapt å lese ferdig første bok før jeg startet på fortsettelsen, dvs. det tok den tiden det tok for meg å gå fra sofaen til bokhyllen og tilbake igjen, før jeg var i gang igjen. Og sånn som jeg har savnet en slik bok! En spennende og altoppslukende bok. Nå synes jeg at jeg har lest nok bøker som ikke har fenget meg 100% og revet meg avsted, selv om jeg jo har lest mange gode bøker. Men ingen av dem har vært av den typen som gir meg lyst til å rope ut: "Har du ikke lest den? Hva venter du på??!?"

Så altså: "Har du ikke lest boken? Hva venter du på??!?" Sånn, da har jeg gjort mitt for å videreformidle mitt boktips for denne gang. Jeg ønsker ikke å si noe mer om selve boken, for jeg kjenner at jeg ikke vil avsløre noe mer og ødelegge for spenningen! Les den og finn ut av det selv.


Tørre fakta: (for min utgave av boken)


Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
Sideantall: 452 (pocket)
Originaltittel: The Hunger Games (2008)
ISBN: 9788205395473


mandag 18. april 2011

Fra ønskelisten: Potensgiverne


Denne uken vil jeg forhøre meg litt rundt boken Potensgiverne av Karin Brunk Holmqvist. Har du lest den? Hva synes du om den?
"At nød lærer naken kvinne å spinne, gjelder i aller høyeste grad de gamle frøknene Tilda og Elida. Søstrene på 72 og 78 år bor fortsatt i barndomshjemmet i en liten svensk by hvor tiden nærmest står stille. Alt er som det pleier, inkludert utedoen, hvor en visitt ofte blir en kald opplevelse. Da den galante og sjarmerende Alvar Klemens flytter inn i nabohuset og begynner å pusse opp, skjer det store endringer i søstrenes liv. De kjøper seg nye kjoler og glemmer helt at broren deres helst vil ha dem på gamlehjem så han kan overta barndomshjemmet som sommerhus. Ikke minst vil de også ha et skikkelig innendørs toalett, slik Alvar har skaffet seg. Men det koster mye, og nå er gode råd dyre. De to oppfinnsomme søstrene får en strålende idé til hvordan de kan skaffe seg pengene: postordresalg av potensmiddel. Dermed setter de en annonse i avisen, og fra den dagen blir ingenting som før for Tilda og Elida, for gamle damer sitter ikke der du setter dem."
 Jeg har lenge sett den i bokhandelen, men tittelen har ikke akkurat pirret nysgjerrigheten min. Helt til jeg leste hva den handlet om. Jeg synes det høres ut som en søt bok, men er den noe bra tro?

Legg gjerne igjen en link hvis du har skrevet en anmeldelse av boken.

søndag 17. april 2011

Smakebit på en søndag: "Hulebjørnens klan" av Jean M. Auel

Det er søndag, og tid for en ny smakebit. Det er Ladybug som står for denne ukentlige utfordringen, gå innom bloggen hennes du også, for flere smakebiter. Kanskje du også har lyst til å være med?

Denne uken har jeg begynt på Hulebjørnens klan av Jean M.Auel, første bok i serien om Ayla.

"Jentungen smilte. Det gjorde ikke noe at navnet ikke ble helt riktig. Iza hadde prøvd så godt hun kunne å si navnet Creb hadde gitt henne, og hun godtok det som sitt eget. Hun ville være Ayla for dem. Impulsivt bøyde hun seg frem og omfavnet kvinnen."
s. 50

fredag 15. april 2011

"Mamma, Shakespeare var en mann som skrev skuespill om å være eller ikke være"

Jenta som sier dette er seks år gammel, min datter, og jeg smiler tilbake stolt. Jeg elsker Shakespeare, og at min datter plutselig snakker om han varmer et lesehjerte.

"Hvordan vet du dette?" spurte jeg.
"Jeg så det på Newton."

Vi begynner å prate litt om Shakespeare, en helt selvfølgelig og normal samtale man har med en seksåring, er det ikke? Hun kan fortelle om at det er noen som tror at det ikke er Shakespeare som har skrevet skuespillene, men det vet hun selvfølgelig at det er! Jeg forteller om Romeo og Julie, et av mine favorittskuespill.

"Jeg kjenner Romeo og Julie," kommer svaret, og jeg hever øyebrynene litt.
"Jeg så det på Pippi!"

Så jeg kan tydeligvis takke Pippi Langstrømpe for min datters kjennskap til denne kjærlighetstragedien.

"Men mamma, skuespillerne dør ikke på ordentlig, gjør de vel?"

Jeg skal anmelde en bok, men jeg får det ikke til!

Har du noen gang lest en bok, men har ingen anelse hva du skal si om den? Akkurat det sliter jeg med nå. Jeg kunne jo enkelt bare lagt den til side og ikke bry meg noe mer om den, jeg kan skrive sannheten, og si at jeg fikk ikke tak på den, men det er to ting som hindrer meg i det. For det første er ikke denne anmeldelsen bare til bloggen min, hvor jeg bare kan si "bla bla bla, jeg mener ditt og datt", og ikke tenke noe mer om saken. For det andre så vet jeg at når jeg leste boken så ble det litt mange forstyrrelser, jeg var trøtt og ukonsentrert, og en del av meg lurer selvsagt på om det kan ha hatt en innvirkning.

Nå kan det jo sies, at hadde dette vært en god bok, så hadde det ikke spilt noen rolle om jeg ikke hadde vært helt på nett, hadde det vel? En god bok fanger deg og holder tak i deg fra side til side. Så jeg har konkludert at det var nok ikke en god bok jeg leste. Men var den bare middelmådig, dårlig, eller elendig? Må jeg lese den en gang til kanskje? Gidder man å lese en dårlig bok to ganger egentlig? Kanskje jeg finner ut at den ikke var så dårlig?

Nei, det skal ikke være enkelt å si sin mening når man har samvittighet! Spesielt når man ikke helt vet hva man skal mene...

Har du noen gang lest en bok og ikke helt visst hva du skal si om den?

Og ikke minst (for å bekrefte/avkrefte de tankene jeg sitter igjen med), hva synes du kjennetegner en god krim?

Ha en riktig god påskeferie og benytt ferien til å lese minst en god bok! Enten det er snakk om krim eller noe helt annet!

torsdag 14. april 2011

Fra A-å - #D

I dag var det enkelt, selv om det var veldig mye å velge i. Og til og med bedre bøker, litterært sett... Men her er det en helt egoistisk årsak, nemlig min romantiske, urealistiske, drømme-seg-bort-side, som vinner...

Vi snakker sexy vikingvampyr, Eric Northman, fra bok nr 4 om Sookie Stackhouse, Dead to the World av Charlaine Harris. Serien er ikke bra, det er mer enn nok å plukke på, men akkurat denne boken har hele tiden vært litt favoritt. Den store, tøffe, sterke vampyren som mister hukommelsen og blir avhengig av Sookie for å klare seg.

Så når man er i hjørnet hvor man trenger litt romantikk og jentetid, så er dette boken jeg leser, enkelt og greit ;)

Vil du lese om flere favorittbøker på 'd'? Ta en tur innom Anettes Bokboble.

onsdag 13. april 2011

Bokanmeldelse: "Stardust" av Neil Gaiman

Første gang jeg så filmen Stardust, basert på boken jeg nå har lest, tenkte jeg: "Hva i huleste var dette for noe tull?" Det var enkelt og greit fordi jeg trodde jeg hadde kjøpt en annen film. Etterpå falt jeg helt og holdent. Og nå var tiden inne for å kaste meg over boken. Det er alltid en viss spenning forbundet med å se film/lese bok, det vil alltid bli en sammenligning, det er forventninger som skal stilles og en historie man strengt tatt tror man kjenner fra før.

Det som ble litt uvanlig her, er at jeg faktisk likte filmen bedre. Som regel så er det omvendt. Jane Goldman og Matthew Vaughn har gjort en god jobb med manuset, fått frem romantikken og laget mer action. Det gjør jo heller ingenting at de har en særdeles spennende rolleliste, med navn som Claire Danes, Michelle Pfeiffer, Robert De Niro, Ricky Gervais og Sienna Miller. Og for ikke å glemme Charlie Cox, som er perfekt som Tristran Thorn (i filmen har de gjort om navnet til Tristan). Hvis du liker humor, spenning og fantasy, så anbefaler jeg filmen!



Så var det boken. Boken var helt grei. Skuffelsen hadde nok ikke vært til stede, hadde det ikke vært for filmen (så hvis du vil både se film/lese bok, gjør det i motsatt rekkefølge om du har muligheten til det). Det var en viss forventning til romantikk og action som aldri kom. Men til gjengjeld var det flere andre ting som veide opp for det. Det er detaljerte beskrivelser og artige anekdoter. Jeg leste boken på engelsk, og det er nok ikke boken for nybegynnere i språket. Det er lenge siden jeg var nødt til å finne frem ordboken mens jeg leste, for her var det mange nye ord for meg. Språket er også litt spesielt. Dette er skrevet som en eventyr (rettet mot voksne), og det har en anelse gammelt over seg. Det er ikke en bok du leser i en fei, merket at jeg måtte bremse litt innimellom for å få med meg alle detaljene, selv om det ikke er en tykk bok.

Alt i alt en helt grei leseopplevelse, tror nok ikke jeg hadde gitt den høyere terningkast selv om jeg ikke hadde sett filmen på forhånd.

mandag 11. april 2011

Fra ønskelisten: Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant



Jeg har en lang liste over bøker jeg ønsker meg. Den listen er strengt tatt så lang at jeg trenger et helt bibliotek, og med allerede fulle bokhyller og en ganske skrapet bankkonto er det sikkert greit å styre unna skuffelsene! Så min plan er nå å presentere en bok/serie i uken som jeg ønsker meg (og det vil selvsagt ta meg over 1 ½ år utifra lengden på ønskelisten min, for ikke å glemme at den stadig vokser)...
Det jeg ønsker at akkurat DU skal gjøre, er å si din mening om boken hvis du har lest den/hørt om den. Har du skrevet en anmeldelse av den? Legg gjerne igjen en link. Hvis jeg ser at det kanskje var et dårlig valg, så har jeg spart meg både hylleplass og penger som jeg kan bruke på bedre bøker, og ikke minst, slippe og sløse bort dyrebar tid på dårlige bøker!
Første bok ut er Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant av svenske Jonas Jonason.

Etter et langt og begivenhetsrikt liv havner Allan Karlsson på gamlehjem hvor han tror han snart skal ende sine dager. Problemet er bare at helsa nekter å svikte. En dag fyller han ubønnhørlig hundre år. Pomp og prakt, ordfører, lokalavis og bløtkake venter. Men Allan vil ikke være med. Han klatrer ut gjennom vinduet. Boken handler om Allan Karlssons månedslange reise gjennom Sverige. En reise som kompliseres ved at han kommer på kant med både politiet og en motorsykkelbande som han dessverre kom til å stjele en verdifull koffert fra. Men boken er også en reise gjennom det forferdelige 1900-tallet, den uendelig sorgløse Allan Karlssons livsreise. Det viser seg at Allan Karlsson ikke bare har deltatt i, men også forårsaket flere av 1900-tallets store begivenheter. Han har vært innblandet i utviklingen av atombomben, blitt god venn med formann Maos unge hustru og både planlagt og avverget et attentat mot statsminister Winston Churchill.

Boken høres i seg selv veldig morsom ut, og jeg liker morsomt! Jeg elsker nemlig å smile og le når muligheten byr seg, det er nok av ting å surmule over. Og etter å ha lest litt på nett om hva folk synes, så har folk enten ledd seg gjennom hele boken, eller så har det blitt for krampaktig eller ikke morsomt i det hele tatt. Dette kommer jo helt sikkert an på type humor, smak og behag og alt det der, og jeg kjenner at jeg har veldig høye forventninger til boken, og en aldri så liten redsel for å bli skuffet...

Her er et lite intervju med forfatteren:

Hva synes du om boken?





søndag 10. april 2011

En smakebit på en søndag: "Den som leter" av Amanda Kyle Williams

Denne søndagens smakebit er en rykende fersk krim ved navn "Den som leter" av Amanda Kyle Williams. Den virker lovende med masse sarkasme og humor, noe jeg liker veldig godt (siden det strengt tatt er min type humor også). Jeg sliter veldig med å ta meg en pause, noe som ikke alltid er like passende i helgen med sosiale plikter og et liv utenom ordene i en bok...

"Hun døde mens hun spurte HVORFOR? De ønsker seg alle litt fred midt i kaoset. Deres kaos, ikke mitt. Jeg gir dem ikke noe svar. Jeg er ikke der for å trøste dem." 
s. 36

Vil du vite mer om en smakebit på en søndag, trykk deg inn på bloggen til Ladybug.Der finner du mange andre smakebiter, og kanskje et aldri så lite tips om bøker du ikke visste du ville lese...

fredag 8. april 2011

Bokanmeldelse: "Animal Farm" av George Orwell


Da jeg gikk på barneskolen, husker jeg godt jeg var i bursdagsselskap, hvor en tegnefilm om dyr som overtok en gård gikk på TV, og jeg ble så lei meg fordi bursdagen sluttet før filmen. Etter det så jeg filmen mange ganger. Navnet på filmen var Animal Farm, og endelig skulle jeg lese boken.

”ALL ANIMALS ARE EQUAL,
BUT SOME ANIMALS ARE
MORE EQUAL THAN OTHERS”

Jada, dette høres trivelig ut, ikke sant?

”Mr. Jones of Manor Farm is so lazy and drunken that one day he forgets to feed his livestock. The ensuing rebellion under the leadership of the pigs Napoleon and Snowball leads the animals taking over the farm. Vowing to eliminate the terrible inequities of the farmyard, the renamed Animal Farm is organized to benefit all who walk on four legs. But at time passes, the ideals of the rebellion are corrupted, then forgotten. And something new and unexpected emerges…”

Animal Farm er historien om en revolusjon som gikk galt, her er korrupsjon og undertrykking, og den viser oss propagandaens makt. Utgangspunktet er tatt i kommunismen og Stalin, men noe sier meg at denne damen her klarer å forklare det enklere enn meg (og vil du virkelig analysere boken selv, så ikkestart denne filmen).



I begynnelsen slet jeg litt med å komme inn i historien. Jeg sovnet som regel etter et par sider, men tror at jeg skal skylde på at jeg har vært litt ekstra trøtt denne uken, og ikke på at boka var kjedelig. En annen utfordring var den ekstremt lille skriften! Jeg antar at det er en miljøvennlig bok som sparer på antall sider Men for en som er langsynt så er det veldig slitsomt, selv med lesebriller på. Den tredje utfordringen min var at min kjære hjerne strittet i mot. Logikken sier jo meg at griser ikke KAN melke kuer! Det ville vært umulig å få melken ut av spenene og det ville gjort veldig vondt for kua (hilsen ei som har melka en og annen ku i sitt liv). Jeg klarte liksom ikke helt slippe taket i alt dette med en gang, jeg tror det kan ha noe med at jeg nå har lest masse for min seks år gamle datter, men plutselig skulle jeg lese en ”barnlig” historie for meg selv Ikke det at den er beregnet for barn, men du skjønner kanskje hva jeg mener? Menneskeliggjorte og snakkende dyr? Men etter side 30 ga logikken min etter og bare godtok alt, og da var de resterende sidene lest i en fei...

Så hva syntes jeg egentlig? Jeg vet ikke. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for at det er en bra eller dårlig bok, om jeg likte eller mislikte den. Det er en bok jeg er glad jeg har lest, og den har såpass status at en strengt tatt burde ha lest den. Muligens har noe av magien falmet fra tegneserien, det har jo strengt gått noen år siden jeg så den. Så jeg tror jeg sitter litt på gjerdet og vipper litt med bena mens jeg lar terningen falle på


Tørre fakta:
Utgitt: 1945 (denne utgaven 2008)
Forlag: Penguin Books
95 sider
ISBN: 978-0-141-03613-7

Har du ikke sett tegnefilmen, så er hele tilgjengelig på YouTube, første del får du her.

torsdag 7. april 2011

Favorittbok fra A-Å - #C

Vil du finne mer ut om dete boktema, ta en tur innom Anettes Bokboble.

Hver gang jeg skal finne min favorittbok basert på en bokstav, så er det gjerne en indre debatt som jeg må igjennom for å finne rett bok. Denne gangen var definitivt ikke noe unntak, selv om 'C' ikke er den bokstaven som har flest alternativer. For hva er det som gjør en bok en favoritt? Er det den som var mest underholdende, den som jeg har rangert høyest i forhold til terningkast, eller er det den boken som jeg husker best og som fortsatt er med meg selv om det er lenge siden jeg har lest den. Etter mye frem og tilbake må jeg si det siste ble avgjørende denne gangen. Muligens fordi jeg er en leser som elsker når jeg føler noe, selv om det kan være sinne og avsky, og til og med hat.

Så denne gangen vil jeg presentere et skuespill! Nemlig The Crucible av Arthur Miller. Nå vil noen kanskje si at den begynner på 't', men på engelsk så regnes ikke 'the' med når man alfabetiserer. The Crucible handler om hekseprosessen i Salem på 1600-tallet, men er skrevet med tanke på en annen "hekseprosess" som foregikk mange år senere i USA, nemlig frykten og jakten for kommunister under McCarthys styre. Jeg leste den i forbindelse med engelskstudiene mine for et par år siden, og vi så også filmen med Daniel Day Lewis og Winona Ryder i hovedrollene. Jeg ga boken 3 av 5 stjerner på Goodreads, men på mange måter danker den ut flere andre bøker. Det er fordi dette er en bok som provoserer. Her er det urettferdighet, frustrasjon, sorg, galskap og fundamentalisme så det holder. Her får en virkelig føle på kroppen hvordan kristendommens ondskap kan slå ut, hvordan en rettsak basert på Gud og en 17-åring med kjærlighetssorg kan ødelegge et helt samfunn og få mange mennesker drept, bare fordi noen sier at de har utført heksekunster. Det får en til å tenke på at man kan være glad for at bevisførsel har blitt ganske mye bedre i våre dager!

Skuespillet er basert på en sann historie, selv om den på mange måter er endret. Abigail Williams og John Proctor har virkelig levd, selv om de ikke var slik som de blir fremstilt her. Hvis du ikke ønsker å lese den, så ble skuespillet filmatisert (som nevnt ovenfor) i 1996. Denne filmen ligger temmelig tett opptil boken, og kan fint ødelegge en god dag. Ikke fordi den er dårlig, men fordi den er full av smerte og frustrasjon. Jeg blir veldig provosert av urettferdighet, og The Crucible trigger noe i meg som gjør meg sint og sur. Så hvorfor skulle en slik bok være en favoritt? Den var ikke det etter at jeg hadde lest den og skrevet en oppgave om den. Men den er det nå, i ettertid. Fordi den får deg til å tenke og føle. Og selv om den ikke er så aktuell med tanke på kommunisme lenger, så er det alltids et lite fenomen kalt terrorisme i våre dager. Se blant annet filmen The Road to Guantanamo.

Tilslutt en liten smakebit fra boken/filmen.

mandag 4. april 2011

Bokanmeldelse: "Torment" av Lauren Kate

”Torment” av Lauren Kate er bok nummer to i Fallen-serien. Her får du falne engler og demoner, kjærlighet, trekantdrama og drama pakket inn i et av de vakreste coverne jeg har sett på lenge.

LOVE NEVER DIES...

It took Lucinda an eternity to find her beloved angel, Daniel. But he waited for her. Now they are forced apart again, to protect Luce from the Outcasts – immortals who want her dead. During their separation, Luce learns about her mysterious past lives. But the more she discovers, the more she suspects that Daniel is hiding something.

What if Daniel’s version of the past isn’t true?
Is it really their destiny to be together?
Or is Luce actually meant to be with somebody else?




Forfatteren, Lauren Kate, kommer fra USA og har tidligere skrevet The Betrayal of Natalie Hargrove før hun startet på denne serien. Mer kan du finne ut på bøkenes hjemmeside.


Boken har fått kritikker som...
’Dark and romantic, an absolute blinder of a book’
 'One of the most romantic page-turnes of all time'
 'A mesmerizing plot'
Og nå tenker du vel, dette høres ut som en fantastisk bok som jeg gjerne vil lese?

Da er det vel på tide å dele litt om hva jeg mener om boken tenker jeg...

For en skuffelse av en bok! Den første boken bød på helt grei underholdning. Den hadde sine mangler, men jeg likte den som et avbrekk i hverdagen. Så kommer bok nummer to, og byr på ... ikke så veldig mye egentlig. Hvis du ser bort i fra en utrolig naiv hovedperson for ikke å glemme en forvirrende og kjedelig historie. Det var nemlig det jeg ble servert i denne boken, som egentlig passer tittelen sin bra. Det er bare det at det er leseopplevelsen som beskrives.

En ting jeg ikke kan fordra er å lese en bok med stort potensiale, men så klarer ikke forfatteren formidle det. Jeg blir sittende med et ønske om å skrive boken selv, for her har du en hel haug av elementer som kan både gjøre boken spennende, romantisk og til og med litt skummel. I stedet blir det en flau greie som aldri klarer å tilfredsstille deg mer enn i et par korte øyeblikk av gangen. Men det er ikke bare sorgen. Jeg leste en anmeldelse en gang (husker ikke hvor/hvem) som sa at forfatteren hadde noen veldig interessante biroller (kaller man det biroller i en bok egentlig?). Og det er helt sant. Alle unntatt hovedpersonene er interessante karakterer. Jeg ble kjempeglad da Arriane fra forrige bok dukket opp, Roland også. Cam kom ikke særlig frem denne gangen, annet enn som objekt for Lucindas hat. Som nye karakterer falt jeg helt for Miles, en verdig konkurrent i kjærlighetstriangelen og jeg tok meg i å heie på Miles i stedet for Daniel. Forfatteren er også dyktig på skildre omgivelsene. Selv om personer og handlinger kan være litt tåkete, så har jeg hele tiden et veldig tydelig bilde av omgivelsene.

Men den tåken jeg nevnte... I første boken klarte forfatteren å holde oss i mørket og la oss være nysgjerrige på hva det er som egentlig foregår på en god måte. Denne gangen klarer hun det ikke, fordi de små hintene om noe tar for lang tid mellom hver gang de kommer og det er altfor få av dem til å holde spenningen oppe. Alt tåkelegges, en blir bare forvirret og man får egentlig aldri noen ordentlige svar. Spesielt er det idiotisk at Lucinda hele tiden skal holdes i mørke. Jeg begynner å få en liten idé om hvorfor etter at jeg leste slutten og har lest et par spekulasjoner på goodreads, men hvis vi bare hadde fått et ørlite større glimt inn i verden av engler og demoner, Gud og Satan, så kanskje ikke 452 sider hadde virket så lange?

Og så har du naive og blonde Lucinda, eller Luce som hun også kalles. Egentlig er hun jo ikke blond, men bleker håret sitt etter en krangel med englekjæresten Daniel, og jeg synes ærlig talt det passer henne bra. Her er det "folk" som er ute etter henne. Noen vil drepe henne, andre kidnappe. Dette får hun jo strengt tatt beskjed om fra Daniel og ser det med egne øye, og hun får beskjed om at det eneste stedet hun er trygg er på skolen. Men gang på gang vandrer hun av gårde og risikerer livet sitt. Men skjønner hun det? Blir hun redd? Noen tegn til angst eller lettere paranoia? Nei, absolutt ikke. Hun bare turer frem, sur fordi noen skal bestemme over henne. Ikke tegn på takknemlighet over at folk ønsker å beskytte henne. På side 217 trodde jeg kanskje at det begynte å synke inn, men det gikk fort over. Det tar hele 100 sider, helt nøyaktig, før det igjen er noen hjerneceller som vurderer det faktum at hun svever i livsfare. Jeg føler et sterkt behov for å hyle høyt til henne, men så må en vel tenke på at hun er en viljesterk 17-åring. Det er lenge siden jeg var på den alderen, så mye er glemt og fortrengt, men det er kanskje ikke beste alderen for å lytte til andre? Men allikevel, hvis det er mange skumle engler og demoner som er villig til å drepe deg, så kanskje man kan spandere litt redsel? Bare litt? Ikke? Nei, nei...

Det hadde kanskje hjulpet om Luce hadde fått litt bedre forklaring på hvorfor hun ikke kan forlate skolen, isteden for den unnvikende kommandoen til Daniel. På side 318 forteller Arriane litt mer om hvorfor hun må holde seg beskyttet på skolen, og så enkelt kan det gjøres:
"Only because they traced you leaving campus. You attract attention too, Luce. And when you're out in the world tearing up casinos and the like, we can sense it. That goes for the bad guys, too. That's why you're at that school in the first place."
Og så er det alle de hullene og manglene.
  • Er det ingen vanlige folk som plutselig oppdager mennesker med store vinger som flyr avsted?
  • Hvorfor så ingen vingene til Steven ombord på livbåten? Vil tippe at en båt full av elever vil stå langs ripa og stirre når en annen elev har falt ombord.
  • Hvorfor er det ingen som legger merke til at det er klippet hull i klærne til englene, slik at vingene kan komme frem?
Og en haug av andre små irriterende ting. Som en kampscene som ikke er noe annet enn forvirrende, noe strengt tatt nesten samtlige hendelser hvor det skjer noe mer enn enkle samtaler er.

Alt i alt så var dette ikke en imponerende bok. For min del så redder den seg halvveis, på et vis, fordi jeg har blitt kjent med karakterene i tidligere. En annen ting er at jeg er dødelig nysgjerrig. Så når neste bok, Passion, kommer i juni, så skal du ikke se bort i fra at jeg leser den også. Bare fordi jeg må bli ferdig med en historie (den siste boken kommer ut i 2012). Men jeg kommer definitivt ikke til å stå i kø for å få den. Den følger vel med i et 3 for 2 raid i engelske bøker hos Ark vil jeg tippe...

Dette er nok en bok for den litt yngre garde, som ikke setter så høye krav til det de leser. Jeg har nok blitt altfor kritisk og kresen med årene er jeg redd. Nå håper jeg bare at jeg snart får lese en GOD fantasy bok, for nå har jeg pløyd meg gjennom mye dårlig det siste året.

Tørre fakta
Utgitt: 2010
Forlag: The Random House Group
452 sider (pocket)
ISBN: 978-0-385-61809-0

søndag 3. april 2011

Smakebit på en søndag: "Torment" av Lauren Kate

Denne ukens smakebit kommer fra boken "Torment" av Lauren Kate. Dette er bok nr. 2 i serien "Fallen". Her er det kjærlighet, falne engler, demoner og litt dramatikk.

"She was face to face, lip to lip, with Daniel.
      For the briefest moment, she thought he was looking past her, into the room, at Shelby, but then he was kissing her, cupping the back of her head with his soft hands and pulling her to him, taking her breath away. A week's worth of warmth flowed through her, along with an unspoken apology for the harsh words they'd said the other night on the beach."
Hentet fra side 208/209.

Vil du vite mer om en smakebit på en søndag, trykk deg inn på bloggen til Ladybug.

fredag 1. april 2011

Bokanmeldelse: "Jeg fatter ikke hvordan hun får det til" av Allison Pearson

Dette er en bok jeg kjenner jeg har lyst til å si så mye om. Men da blir det ikke noe poeng for dere andre å lese den, siden jeg ender opp med å avsløre det meste! Så jeg får forsøke å spare mest mulig på godbitene. Holde de helt for meg selv og si med en litt barnslig stemme: "Du får lese boka sjæl!"
Kate Reddy er tobarnsmor og suksessrik fondsforvalter i Londons finansverden som gjerne vil lykkes med alt; lage hjemmelagede kaker til skoleavslutningen, ha fantastisk sex med mannen flere ganger i uka, invitere til hyggelige familieforekomster, ha lunsj med venninner, regelmessig trening og avslappende ferier. Fanget i sine egne forventninger og frustrasjoner teller hun sekunder som andre teller kalorier. En tragikomisk roman skrevet med poengtert ironi og hjerteskjærende humor.
Slik introduseres hovedpersonen, og hvem kan vel ikke nikke gjenkjennende av ønsket om å få til alt og ha full kontroll over livet samtidig? Selv om dette er (tilsynelatende) kun forbeholdt noen få perfekte mennesker. Kate lever et temmelig heseblesende liv. Hun jobber i et meget mannsdominert miljø, hvor kvinner viser svakhet hvis hun har et liv utenfor jobben, mens menn er sjarmerende hvis de må dra hjem til et sykt barn. Her er ikke 9-4 arbeidstider akseptert, overtid er nærmest obligatorisk. Så er det bare å stresse hjem så man får et glimt av barna før de legger seg. Når Kate ikke er på jobb, sjonglere hun med mann, to små barn, en praktikant som har en tendens til å komme for sent om morgenen og en vaskehjelp som til stadighet har en eller annen kroppslig plage som forhindrer henne i å gjøre noe særlig vasking. Tid til seg selv? Det har hun ikke tid til å tenke på, og når hun endelig får tid til å snike til seg litt kvalitetstid, kommer hverdagen dundrende allikevel. Se for deg at du endelig, rett før midnatt, får litt dyrebar tid i badekaret (etter å ha ryddet vekk rot som gamle kluter og magnetbokstaver) og synker ned i kokvarmt vann:
"Jeg tar et raskt blikk på kvinnen som blir borte bak duggen på speilet ved siden av meg, og jeg tenker at dette er hennes stund, bare hennes stund, bortsett fra den merkelige dinosauren Barney som hun har oversett og som plutselig spretter opp mellom knærne hennes med et seriemorderglis."
Her har du humoren som er ganske typisk for boken, og en episode som de fleste mødre nok kjenner seg godt igjen i. Din verden som mor har en tendens til å bli med deg samme hva du gjør.

Hovedtemaet i boka er likestilling. Hvordan fungerer det egentlig i praksis, og har vi egentlig lykkes slik vi skulle ønske? Skal kvinner leve som en mann og menn leve som en kvinne? Er det en grunn til at det ikke er så mange kvinner i toppjobber, selv om likestillingsfolket jobber hardt for å få til 50/50 fordeling? Dette er spørsmål som dukket opp hos meg underveis. Det handler også mye om en kvinnes ønske om å realisere seg selv og samtidig være mor, og hvordan hun rives mellom disse to rollene. Pearson bruker også redselen for å miste seg selv og bli som de skremmende, hjemmeværende mødrene som går så ekstremt opp i barna sine og har dette som sin karriere. Det er redselen for disse at behovet for den perfekte fasaden blir en nødvendighet. For det å bli dømt av en av disse perfekte mødrene vil si at du ikke kan klare å kombinere karriere og familie, og de har vunnet kampen om å ta det rette valget.

Jeg elsket denne boken, jeg ble sliten av å lese den, jeg ble provosert, sint og jeg fikk meg mang en god latter. Jeg kjente stresset fysisk på kroppen underveis. Jeg er alenemor samtidig som jeg har studert ved siden av i flere år. Jeg har selv kjent en ørliten smakebit av dette livet og kjenner meg igjen i følelsen av å aldri strekke til. Forfatteren skriver utrolig morsomt, med en god dose sarkasme blandet med ironi og humor. For oss kvinner er det enkelte gjenkjennende sleivspark til menn, og jeg må bare dele denne herlige lyspærevitsen med dere (ja, jeg liker slike vitser):
Spm: hvor mange menn skal til for å skru i en lyspære?
Svar: 1. Han bare holder den og venter på at verden skal rotere rundt ham.
Det ble også et par latterkuler hvor min datter på seks år spør om hva jeg ler av. Jeg kan bare svare at jeg ler fordi hun som har skrevet boken har tatt med et par diskusjoner min datter og jeg har hatt sammen opp til flere ganger (spesielt kjenner jeg godt igjen en viss diskusjon om yndlingsfarger). Tror hun syntes det bare var tullete, men jeg elsket det og kjente meg så veldig godt igjen.

Så er dette en bok forbeholdt oss med barn og travle dager? Nei, overhode ikke, selv om det nok er lettere å forstå hva som foregår. Da jeg var på bokcafé med Liv Gade fra Norli, kunne hun fortelle om en mann som kom for å kjøpe boken. Han fortalte at den var til en kamerat som slet i ekteskapet og og han håpet at kameraten kunne lære litt mer om kvinner, slik han selv gjorde da han leste boken. Og selv om jeg skrev ovenfor at det var endel sleivspark til menn, så er det heller ikke til å stikke under en stol at de i bunn og grunn er kjekke å ha når alt kommer til alt(selv om de kan være noen rotekopper til tider). Det er bare så lett å ta ting for gitt og glemme og se hva man faktisk allerede har.

Skal jeg si noe negativt om boken, må det være at jeg synes det tar litt vel lang tid før vendepunktet kommer. Jeg kjenner at jeg blir litt sliten og frustrert og ønsker at nå må det skje noe annet snart! Men når det først gjør det, synes jeg forfatteren drar historien fint i land. Dette er en tenkebok, ved siden av at den er underholdene. Selv om den ikke er lett å legge den fra seg, så er det deilig å gjøre det innimellom. Og så får man veldig dårlig samvittighet når man sammenligner sitt eget liv med Kate Reddys, og innser at man ikke har så god grunn til å klage over at oppvasken har ventet et par dager, og at stua ser mer ut som et bombekrater. For jeg har faktisk tid til å rydde, og jeg ble motivert til å gjøre det. For klarer Kate å holde fortet sånn nogenlunde sammen, skal da virkelig jeg også gjøre det!

Tørre fakta:
Utgitt: 2010
Forlag: Kagge Forlag
Oversatt av Nina Aspen
Sideantall: 404 sider (pocket)
Originaltittel: I Don't know How She Does it (2002)
ISBN 978-82-489-1007-7

Boken skal nå filmatiseres og kommer ut i 2012. Vet ikke helt om den gjør seg helt bra på film (tenkte faktisk på det mens jeg leste, før jeg visste om den kommende filmen), og jeg sliter litt med tanken på Sarah Jessica Parker i rollen som Kate. Det var ikke henne jeg så for meg da jeg leste boken akkurat, men nå har jeg heller aldri hatt helt sansen for henne som skuespiller. Vi får vel se hvordan det blir tilslutt.

Vær så god å nyt boken i sakte drag, kos deg og kjeft samtidig over gale valg og håpløse menn og kvinner. Dette er en bok jeg trygt anbefaler videre.




Populære innlegg